A Perfect Circle – eMotive (Virgin cd, 2004)

1) Annihilation; 2) Imagine; 3) Peace, Love, and Understanding; 4) What’s Going On; 5) Passive; 6) Gimmie Gimmie Gimmie; 7) People Are People; 8) Freedom of Choice; 9) Let’s Have a War; 10) Counting Bodies Like Sheep to the Rhythm of the War Drums; 11) When the Levee Breaks; 12) Fiddle and the Drum

Under A Perfect Circles turne etter utgivelsen av Thirteen Steps, var Maynard James Keenan tydelig på hva han syntes om George W. Bush og hans presidentskap. USA hadde vånket opp til en ny virkelighet etter 11. september 2001, og etter den umiddelbare støtten til presidenten og en ikke ubetydelig nasjonalisme, trakk de fleste kreative krefter seg unna det konservative, krigshissende lederskapet. Keenan var intet unntak, og ga tydelig uttrykk for hva han synes om idiotien. Om det var dette som inspirerte Keenan og Billy Howerdel til å spille inn et album med coverlåter vites ikke, men prosjektet ble i hvert fall satt opp som et «politisk» sett sanger. Keenan uttalte at formålet ikke var  direkte myndighetskritikk, men å få publikum til å tenke selv, ved å sette dem på sporet av den frie tanke, gjennom et utvalg sanger med budskap. Da legger man listen høyt for seg selv. Å være profet er ingen enkel oppgave.

Hvorvidt Keenans pompøse målsetting lyktes, vites ikke. Det er godt mulig han nådde en del sjeler, eMotive solgte i hvert fall godt. Å karakterisere eMotive som et vellykket musikalsk prosjekt var verre.

Howerdel og Keenan var enige om å legge sin egne, særpregede ånd over sangene. Det betød at den musikalske innpakningen av komposisjonene til Cruzifucks, John Lennon, Nick Lowe, Marvin Gaye, Black Flag, Depeche Mode, Devo, Fear, Memphis Mimmi (Led Zeppelin) og Joni Mitchell ble omformet inn i typiske A Perfect Circle-arrangement. Tidvis var låtene så godt som ugjenkjennelige. Og det gjaldt tidvis sanger av ikonisk karakter; Imagine, What’s Going On, People Are People og Freedom Of Choice var knapt gjenkjennelige. Eneste unntaket var Joni Mitchells acapella Fiddle And The Drum, som ble levert i en sober versjon.

Å snu opp ned på kjente og kjære sanger var modig, og det låt vitterlig som A Perfect Circle-musikk. Men vellykket var det ikke alltid. Imagine, People Are People og Love, Peace And Understanding kledde rett og slett ikke den nye innpakningen. Imagine ble en kombinasjon av sutre-emo og marsj. Love, Peace And Understanding var sutrete og veik, helt uten humøret og farten som Nick Lowe og Elvis Costello ga sangen. People Are People, Freedom Of Choce og Let’s Have A War skled motstandsløst forbi, uten å gi stort annet enn et savn etter å høre originalene. Sangene kledde ikke den myk-industrielle rocken de ble pakket inn. Det låt formålsløst og nesten stakkarslig i sin klagende selvgodhet.

A Perfect Circle lyktes bedre med Marvin Gayes What’s Going On og Memphis Minnies When The Levee Breaks. De to ble omfavnet av en nestenambient tåke av tilbakeholdt fortvilelse, der de fløt avgårde på en sky av elektronikk og stilig perkusjon. Heller ikke Black Flags Gimme Gimme Gimme var så verst, i sitt Nine Inch Nails parafraserende rabalder.

Det var også plass til to egne sanger. Passive var typisk A Perfect Circle slik de fremstod på Thirteen Steps, og uten at den var blant gruppas beste sanger var det hyggelig lytting. Counting Bodies Like Sheep to the Rhythm of the War Drums gjorde mer ut av seg. Nærmere ren industrirock hadde aldri gruppa vært. Her lå de riktignok svært nærme nevnte NIN, men det var heftig og sint, og ble et høydepunkt på et mislykket album.

Rating: 5/10