Aerosmith – Pump (Geffen LP, 1989)

1) Young Lust; 2) F.I.N.E.; 3) Going Down / Love In An Elevator; 4) Monkey On My Back; 5) Water Song / Janie’s Got A Gun; 6) Dulcimer Stomp / The Other Side; 7) My Girl; 8) Don’t Get Mad, Get Even; 9) Hoodoo / Voodoo Me­dicine Man; 10) What It Takes

Aerosmith fortsatte selvsagt med samme oppskrift som sist, never change a winning team og alt der. Dermed var det fortsatt innleide låtskrivere med på laget og Bruce Fairbairn som produsent. Likevel endte Pump opp som et bedre album enn Permanent Vacation. Det var det flere grunner til. For det første var produksjon tyngre og røffere. Det var befriende lite igjen av den glossy popmetalen som dominerte sist. Dermed kom både Tyler og gitaristene bedre til sin rett, og det hele ble langt mer rett i fleisen og hektende. I tillegg var de innleide låtskriverne mindre tilstede, og gruppa hadde fått lov til å styre låtskrivingen selv i større grad. Pump fremstod mer helhetlig og mindre kynisk kommersiell. De verste blunderne var det også færre av denne gangen. Strengt tatt var det bare to mageplask, den forferdelige singelen Love In An Elevator og den sleipe balladen What It Takes.

Pump fremstod selvsagt som et moderne, kommersielt metal/hard rock album av tiden, men det hadde en tyngde som få av konkurrentene kunne oppvise. Aerosmith feide lett tønter som Bon Jovi rett av parketten uten å anstrenge seg.

Joe Perry og Brad Whitford slapp til på en annen måte denne gangen. Det ga gruppa en forankring i bluesrock, som løftet uttrykket ut av hårmetallens begrensinger, voldsom trommelyd og enorme refrenger til tross. Steven Tyler sang fantastisk, han hadde antagligvis aldri sunget bedre. Tekstene han skrev til Pump var imidlertid av samme nedrige, seksuelle karakter som tidligere. Kvinnesynet var ikke akkurat velutviklet.

Åpningen var en kraftig en-to punch som satt godt, som en positiv overraskelse ved først gjennomlytting. Young Lust og F.I.N.E. var rett i hardrocken, hvor bandet fremstod nesten latterlig energiske og ungfoleaktig fulle av kåtskap. Det hele ble deretter sendt ned i søla av hitsingelen Love In An Elevator, som virkelig var en slimete, kjip sang. La oss aldri høre den igjen. Takk.

Den andre store hiten fra plata var bedre, ja faktisk rett ut en god låt. Janie’s Got A Gun var melodisterk, en oppdatering av soundet med synth og elektronikk, og faktisk en tekst som lot seg høre.

Resten av plata bestod av tidvis sterke rockelåter, frem til den avsluttende balladen What It Takes. What It Takes var en powerballade goes country. En superkalkulert, rett ut kjedelig låt. Så kjedelig at man plutselig satt der i pysjen og trodde det var natta.

Rating: 7/10