Badfinger – No Dice (Apple LP, 1970)

1) I Can’t Take It; 2) I Don’t Mind; 3) Love Me Do; 4) Midnight Caller; 5) No Matter What; 6) Without You; 7) Blod­wyn; 8) Better Days; 9) It Had To Be; 10) Watford John; 11) Believe Me; 12) We’re For The Dark

Badfinger var virkelig inne i varmen hos Apple på starten av syttitallet. Ikke nok med at de spilte inn platene på selskapet, de var også involvert med tidligere medlemmer av The Beatles. De spilte på deler av George Harrisons All Things Must Pass og koret på Ringos single It Don’t Come Easy. Tom Evans og Joey Molland var etter sigende også med på innspillingene av Lennons Imagine-album, uten at deres innsats endte opp på det endelige albumet.

Etter at gitarist Joey Molland erstattet bassist Ron Griffith på tampen av 1969, tok Tom Evans over bassen (fra rytmegitar). I tillegg bestod gruppa av Peter Ham (gitar, sang) og trommeslager Mike Gibbins. Denne besetningen gikk i studio i mars 1970 for å spille inn Badfingers «virkelige» debutalbum. De første forsøkene ble gjort med Beatles roadie- og assistenten Mal Evans. Etter hvert overtok imidlertid Geoff Emerick produksjons-ansvaret. Emerick hadde vært tekniker og George Martins høyre hånd på flere av The Beatles beste album. Emerick styrte No Dice pent på plass i løpet av sensommeren 1970, og i november 1970 ble No Dice utgitt.

No Dice ga Badfinger et kommersielt løft. Albumet gikk til 28. plass i USA, og singelen fra albumet, No Matter What, gikk inn på topp 10 i både Canada, USA og i UK. Plata fikk stort sett gode anmeldelser, og de stadig sammenlignet med The Beatles, noe som var både flatterende og litt irriterende for gruppa.

Det var ingen tvil om at Badfinger var inspirert av The Beatles, men gruppa var på ingen måte copycats. De hadde evnen til å komponere sanger med egen identitet, og spesielt Pete Ham var både en sterk låtskriver og en god vokalist. Badfinger var en tradisjonell popgruppe, som hentet inspirasjon fra det sekstitallets poprock, og kombinerte poprock, ballader og folk til et hele. De hadde sterke og særpregede vokalister, som også sang svært godt sammen. På No Dice gikk denne kombinasjonen opp i en høyere enhet, og resultatet var et svært vellykket popalbum. Geoff Emerick ga gruppe en «moderne», stram produksjon som løftet frem sangene og samtidig sørget for at det var tilstrekkelig saft i musikken til at det appellerte til et publikum av tiden.

No Dice var full av fengende, små sanger. Det var ingen kalkuner blant de 12 sporene det var plass til, selv om enkelte ting ikke holdt like høy standard som de største øyeblikkene. Plata er et viktig album i utviklingen av powerpop, og innehar alle kvalitetene den sjangeren skal ha; fengende sanger, passe variert og den avgjørende blandingen av det tradisjonelle og det pågående moderne.

Alle Badfingers fire medlemmer sang og komponerte, men det var Pete Hams bidrag som var den røde tråden gjennom No Dice. Han var skrev åtte av tolv nummer, enten alene eller sammen med de andre medlemmene. De sangene han skrev alene, med ett unntak for Without You som han skrev sammen med Evans, var de sterkeste sangene på No Dice. Without You skulle bli en av rockens mest kjente ballader. Harry Nilsson fikk en verdensslager med den i 1972, og sangen er spilt inn i mer enn 180 versjoner av andre artister. Divaen Maria Carey er blant disse, og fikk en hit med sin versjon i 1994. Dens omdømme er vel fortjent, for selv om den når blitt utspilt opp gjennom årene, er det en sjeldent vellykket og vakker ballade.

Før vi ser nærmere på høydepunktene fra Ham, må det nevnes at de andre medlemmene også gjorde brukbart fra seg. Særlig Joey Mollands rocker LOve Me Do, med et selvsagt nikk til The Beatles, var det sving over. Det samme må sies om Evans Better Days.

De øvrige høydepunktene på No Dice var likevel Hams; åpningssporet I Can’t Take It,  Midnight Caller, No Matter What og We’re For The Dark. I Can’t Take It åpnet plata med stil; en frisk boogie med et fengende stikk i et sjeldent rockende Badfinger-øyeblikk. Klassisk powerpop.

I Midnight Caller dyrket Pete Ham sin indre McCartney, i en melankolsk ballade som Paul hadde vært stolt av. Og dét sier som kjent ikke lite. Nydelig arrangert, sunget og spilt hadde den like store kvaliteter som Without You. No Matter What var klassisk, superfengende pop med rockanslag, hvor gruppas vokale ferdigheter og Emericks bearbeiding av Mal Evans’ opprinnelige produksjon løftet en klassisk popmelodi til himmels.

We’re For The Dark var nok en tidløs melodi, denne gangen i en akustisk setting, med stort arrangement med strykere og blåsere. En perfekt avslutning på et godt popalbum.

Rating: 7,5/10