Aerosmith – Just Push Play (Columbia cd, 2001)

1) Beyond Beautiful; 2) Just Push Play; 3) Jaded; 4) Fly Away From Here; 5) Trip Hoppin’; 6) Sunshine; 7) Under My Skin; 8) Luv Lies; 9) Outta Your Head; 10) Drop Dead Gorgeous; 11) Light Inside; 12) Avant Garden

Heller ikke Just Push Play skulle endre på det faktum at Aerosmith siste gode album var Draw The Line (1977) (med et positivt nikk til Pump (1989)). 24 år senere var samme besetning fortsatt i full vigør. Den kommersielle statusen var det heller ingenting å si på, men å lage et gjennomført godt album var det verre med. Hvorvidt dette skyldes manglende inspirasjon, feil samarbeidspartnere eller rett og slett et overdrevent fokus på å tilfredsstille de store massene vites ikke. Eller kanskje de rett og slett ikke hadde det i seg lenger?

På Just Push Play samarbeidet Aerosmith med Marti Frederiksen og Mark Hudson. Frederiksen og Hudson var produserte sammen med gruppa og var med på å skrive så godt som alt materialet. Hudson og Frederiksen var to mainstream/Hollywood typer,  som Aerosmith hadde ledd rått av på syttitallet – men her satt de altså sammen i 2001. Sånn kan det gå. Just Push Play befant seg bak et cover med en cyborg kledd opp som Marilyn Monroe, på rosa bakgrunn. Det var sikkert svært så futuristisk og rampete i 2001, men ser kun hjelpeløst ut i dag.

I følge Joe Perry var verken innspillingsprosessen eller resultatet noe han var spesielt stolt av. Gruppas medlemmer var sjelden eller aldri i studio sammen og gruppe-dynamikken som hadde vært sentral på deres største stunder var fraværende. De søkte tidvis nye musikalske veier, som ikke alltid fungerte godt. Aerosmith hadde fortsatt kvaliteter, Tyler var en framifrå vokalist, Perry /Whitford oppfinnsomme gitarister og Hamilton/Kramer en formidabel rytmeseksjon. Just Push Play inneholdt også en del gode låter. Dermed var det fortsatt ting å hente på et nytt album, men det var frustrerende at de ikke kunne kaste alle samarbeidspartnere på båten, gå i studio sammen og klemme ut et rockalbum uten en masse idiotiske hensyn.

Men Just Push Play var ikke rett frem hard rock. Det var selvsagt lov for et band som hadde holdt på i tretti år å eksperimentere og søke nye veier, men det var det å treffe med valgene da. Just Push Play hadde et dryss av moderne elektronikk koblet sammen med poprock, ballader, rock og hip hop. Sistnevnte representert ved tittelsporet, som ikke var særlig vellykket. De forsøkte seg på noe av det sammen på Outta Your Head, men heller ikke den kunne sies å være i nærheten av vellykket. Veldig langt unna det herlige Walk This Way-samarbeidet med Run DMC.

Åpningssporet Beyond Beautiful var mer vellykket, med Aerosmiths patenterte bluesrock-groove oppdatert med moderne rytmikk, og et fint stikk i refrenget. Singelen Jade var også sterk, powerpop det ikke var mulig å unngå å bli i godt humør av; Aerosmith goes pop, med stort arrangement og et latterlig fengende refreng.  Hadde denne vært innspilt av et kjellerband i 1973 og utgitt på en samleplate med obskur amerikansk powerpop, hadde den blitt ansett som en tapt klassiker.  Rocklåter som Trip Hoppin’ (som ikke er trip hop), Under My Skin og Light Inside kom også ut på plussiden. Alle disse tre ble tilført et psykedelisk, skeivt drag, som inviterte til gjentatt lytting. Det samme gjorde Sunshine, en psykedelisk poplåt med strykearrangement.

Med unntak av Dream On (1973) og noen av de rolige sporene på Nine Lives, endte balladene til Aerosmith  opp som cheesy, oppblåste klisjevandringer og nesten uutholdelig lytting. Så hadde disse tårepersene bidratt til enorme salgstall. Dermed var det på han igjen på Just Push Play. Og denne gangen ute å lykkes som på Nine Lives. Fly Away From Here, Luv Lies og Avant Garden var rett ut trøttende lytting.

Dermed endte Just Push Play opp som nok et frustrerende Aerosmith album.

Rating: 5/10