Anthrax – Persistense Of Time (Megaforce cd, 1990)

1) Time; 2) Blood; 3) Keep In The Family; 4) In My World; 5) Gridlock; 6) Intro To Reality; 7) Belly Of The Beast; 8) Got The Time; 9) H8 Red; 10) One Man Stands; 11) Discharge

Anthrax var på en kommersiell topp da de slapp sitt femte album, Persistense Of Time i august 1990. Selv om forgjengeren State Of Euphoria var en kunstnerisk nedtur, ble albumet gruppas bestselgende album så langt. Persistense Of Time skulle gjør det enda bedre, med 24. plass i USA, 14. plass i UK og i tillegg listeplasseringer i mange andre land, blant annet i Norge og Sverige. Anthrax ble også nominert til Grammy i 1991. Solid fremgang der altså. Det forhindret ikke at det var bråk internt i bandet, noe som medførte at vokalist Joey Belladonna ble kastet ut, med den sedvanlige begrunnelsen «uoverstigelige kunstneriske uenigheter». Belladonna og Anthrax skulle, i god heavy metal ånd, finne sammen igjen drøyt 20 år senere.

Belladonna rakk å være med på innspillingen av Persistense Of Time før han røk ut. Det vil jeg tro alle involverte er glade for i ettertid, for dette er et av Anthrax bedre album.

Persistense Of time viste en tydelig utvikling, der thrashmetalen ble tilført et dryss progmetal og et tung og mørkt drag.  Anthrax maktet å fri seg fra den strenge formelen som kjørte forgjengeren State Of Euphoria inn på et blindspor. Det låt fett, teknisk og ganske så hektende. Produksjonen var langt bedre. Det låt både luftigere og tyngre denne gangen. Det gjorde musikken lettere tilgjengelig og mindre klaustrofobisk ensporet enn på forgjengeren. Likevel var en time med den intense og smått desperate musikken en drøy dose.

På Persistense Of Timer var det flere låter som strakk seg godt ut. Musikken fikk tid til å utvikle seg. Låtene inneholdt gjerne flere tema, noe som bidro til at interessen ble holdt ved like. Det var tydelig at Anthrax hadde hørt på Metallicas And Justice For All, som til tross for en spesiell produksjon, viste hvor kompleks og intrikat thrashmetal kunne være. Helt opp til det nivået nådde ikke Anthrax med Persistense Of Time, men de leverte en jevnt bra plate, som bør høres av metalfans.

Det tekstlige innholdet var en fortsettelse av State Of Euphorias vending borte fra humor, Stephen King og tegneserier, mot kun tunge tema. Her var en (opplevd) ektefølt fortvilelse over mangel på menneskerettigheter og respekt for enkeltmenneske, rop om fred og mere til. Det hele krydret med enorme doser «hate». Jeg vet ikke hvor mange ganger det hates på Persistense Of Time, men mange er det. Tekstene var ikke høyverdig litteratur, men stod seg rimelig greit, det noe maniske språket til tross.

At gruppa skulle gjøre en versjon av Joe Jacksons Got The Time var det vel få som hadde sett for seg. Sangen var opprinnelig med på Jacksons debutalbum fra 1979, og Anthrax gjorde den i en versjon som var det nærmeste gruppa skulle komme punkrock. I årene fra han hadde utgitt plata i 1979 hadde Jackson selv utviklet seg til en crooner, med stor sans for Cole Porter og orkestrert pop. Ting skjer i musikkens verden.

Rating: 7/10