Badfinger – Ass (Apple LP, 1973)

1) Apple Of My Eye; 2) Get Away; 3) Icicles; 4) The Winner; 5) Blind Owl; 6) Constitution; 7) When I Say; 8) Cowboy; 9) I Can Love You; 10) Timeless

Det var vanskelig å forstå hvorfor Badfinger ikke var fornøyd med Straight Up. Etter sigende mente gruppa at plata at ikke representerte Badfinger som det bandet de var. Gruppa var heller ikke imponert over hvordan Apple hadde utviklet og støttet karrieren deres. Apple klarte ikke å promotere albumene deres tilstrekkelig, på tross av at gruppa hadde fire stor singelhits i løpet av to år. Det store gjennombruddet kom aldri, og selv om de solgte brukbart med plater i USA var det slett ikke bra nok i UK. Ingen av de tre første albumene hadde vært å se på de britiske hitlistene. Ass ble deres siste album for Apple, som var i ferd med å ramle sammen under vekten av krangling og rettssaker mellom de tidligere Beatles-medlemmene. Ass ble det siste albumet på Apple-etikken utgitt av andre enn de tidligere Beatles–medlemmene selv. I 1976 var det også slutt på at soloalbum fra The Fab Four kom ut Apple, som da ble endelig lagt ned. Omslaget på Ass var en hilsen til Apple, der (det dumme) eselet lot seg lokke av gulroten, som det neppe noengang fikk smake på.

Badfinger signerte dere etter en lukrativ avtale med Warner Brothers. Warner hadde tidligere «overtatt» både James Taylor og Jackie Lomax fra Apple, og trodde de skulle kunne få mye ut av Badfinger. Dessverre hadde Badfinger tidligere signert en management-avtale med røveren Stan Polley, som først og fremst var opptatt av å berike seg selv. Dét lyktes han godt med, mens medlemmene i gruppa satt igjen med smuler og vriene rettstvister Polley hadde blandet gruppa opp i.

Før Warner var det imidlertid Ass. Som nær sagt vanlig skulle det bli en strabasiøs og langstrakt innspillingsprosess. Ass kom ikke ut før i november 1973 i USA og mars 1974 i UK, selv om innspillingene hadde startet allerede i 1972. Todd Rungren, som de hadde vært misfornøyde med tidligere, ga seg ettet kort tid og Badfinger overtalte Apple til å få lov til å produsere selv. Medlemmene fant ganske fort ut at produksjon ikke var så lett som de trodde, og kom krypende tilbake med ønske om å la Chris Thomas produsere og ferdigstille Ass. Thomas hadde vært med The White Album, da han steppet inn en periode da George Martin hadde fått av den sure stemningen mellom Beatlene. Thomas hadde også produsert Climax Blues Band, Procol Harum og Roxy Music.

Ass holdt ikke nivået til Straight Up og No Dice, men var ikke et dårlig album. Ass hadde flere ting ved seg, men hadde ikke det samme antallet sterke spor som forgjengerne. Der Pete Ham hadde båret de to foregående platene med sine særdeles sterke sanger, bidro han kun med to på Ass. De to var da også høydepunktene på Ass. Joey Molland skrev fem, Tom Evans to og trommeslager Mike Gibbins én.

Ass hadde et hardere, «renere» rockpreg over seg, uten at det noen gang nærmet seg hardrock. Det er lett å tenke at Ass låt mer som gruppa gjorde fra scenen. Det var ingen dårlig ide, selv om konseptet litt ble sviktet av ujevnt låtmateriale. Dessuten holdt de som sagt på formene; det var fortsatt plass til «mykere» anslag. Det kom ikke minst frem i åpningslåten Apple Of My Eye, Pete Hams sørgmodige hyllest og avskjed til Apple, satt i et vakkert, akustisk arrangement og med Hams sedvanlige melodistyrke. Pete Hams to bidrag pakket inn albumet; den nesten åtte minutter lange Timeless avsluttet Ass. Timeless var en kompleks ballade med progressive anslag, keyboards og tunge gitarer. Den kunne minne om noe The Moody Blues kunne produsere på en alvorlig dag (minus gitarene) og endte opp som en uvanlig og viktig plante i Badfinger-floraen.

Tom Evans Blind Owl var en rett frem rocklåt uten det løftet man hadde vendt seg til fra Badfinger. Hans andre bidrag var den anonyme balladen When I Say, som heller ikke nådde helt inn til hjerterøttene.  Ikke all verden fra Evans der altså, men tross alt bedre enn trommeslager Gibbins fryktelige Cowboy, en sur parodi på country, og Badfingers svakeste øyeblikk noensinne.

Med få låter fra Ham og Evans var det opp til Joey Molland å levere varene. Han bidro med fem komposisjoner. Tre av disse var pakket inn i rock & roll, med de klart røffeste arrangementene gruppa hadde hatt. Dét funket overraskende fint, uten å nå klassisk høyder. Men det svingte godt av Badfinger som rockband; Get Away hadde en middels melodi, men ble reddet av entusiasme og stilig blåserarrangement. The Winner fortsatte i boogieland, og var også grei, om ikke fantastisk, lytting. Best av rockerne var den blytunge (etter Badfingers standard) Constitution. En seig, heavy sak med en aggressivitet gruppa aldri hadde vært i nærheten av tidligere der tung rock ble kombinert med blues og riffing av beste sort.

Mollard trakk også opp to typiske Badfinger sanger av hatten. Icicles var en midt-tempo ballade med sterk melodi. I Can Love You var heller ikke verst, uten at den nådde nivået til de beste Badfinger-balladene.

Ass ble utgitt først mange måneder etter innspillingene, og da plata omsider kom ut hadde Badfinger allerede klart sitt første album på Warner. Dermed kom det ut to album omtrent samtidig, til gruppas frustrasjon og publikums forvirring. Resultatet var at Ass sakk som en stein, med kun en 122. plass i USA å vise til. Det skulle gå enda verre med det første albumet på Warner, som kun nådde 161. plass. Latterlig ufortjent i begge tilfeller.

Rating: 6,5/10