Bauhaus – Mask (Beggars Banquet LP, 1981)

1) Hair Of The Dog; 2) The Passion Of Lovers; 3) Of Lillies And Remains; 4) Dancing; 5) Hollow Hills; 6) Kick In The Eye; 7) In Fear Of Fear; 8) Muscle In Plastic; 9) The Man With X-Ray Eyes; 10) Mask

Bauhaus umiddelbare og rett så store suksess ble overveldende for det lille og nystiftede plateselskapet 4AD. In The Flat Field var 4ADs første albumutgivelse, og de var ikke i nærheten av å ha kapasitet til å følge opp en suksess på nivå med det Bauhaus fikk. Dèt skulle endre seg for 4AD senere på åttitallet, der de bygde en av de mest imponerende katalogene et indieselskap noen gang har hatt, med navn som Birthday Party, Cocteau Twins, Dead Can Dance, Throwing Muses og Pixies i stallen. I 1980 var dette fjern fremtid og 4ADs moderselskap Beggars Banquet overtok ansvaret for Bauhaus.

Vel etablert på Beggars Banquet slapp gruppa to singler i rask rekkefølge. Først Kick In The Eye, som kom i mars 1981 og deretter The Passion Of Lovers i juli samme år. Begge singlene snek seg inn på de britiske hitlistene, med henholdsvis 59. og 56. plass som beste plassering. I tillegg gjorde begge det skarpt på indielistene. Både Kick In The Eye og The Passion Of Lovers vara å finne på Bauhaus andre album, Mask, som ble utgitt i oktober 1981.

Også denne gangen produserte Bauhaus selv uten hjelp utenfra, bortsett fra noen teknikere som bidro. Det var ikke noe å utsette på produksjon og lydbilde. Mask var en videreføring og samtidig en fornyelse fra In The Flat Field. Mask hadde en bredere palett, både i låtmateriale, instrumentbruk og lydbilde, selv om Bauhaus fortsatt var lett gjenkjennelige.

Denne gangen fikk de også kritikerne på sin side. Platen ble langt penere behandlet i musikkpressen enn forgjengeren. Og at Mask fortjente pen omtale var det ingen tvil om, for også denne gangen hadde Bauhaus kommet opp med et solid og gjennomarbeidet album, med gode låter og storstilte ideer. I det hele tatt var Mask et fornøyelig postpunk/kunstrock album, både ambisiøst og relativt lett tilgjengelig. Likevel boret ikke Bauhaus fullt så dypt og intens denne gangen som de gjorde på debutalbumet. In The Flat Field var nyskapende og blottstilt i sin gotiske kunstrock, med en voldsom kraft og et sug det var sjeldent å oppleve. På Mask var noe av overraskelsesmomentet borte, og den utvidede musikalske og produksjonsmessige paletten gjorde det hele mindre nakent og rett i fleisen. Likevel var det ikke tvil om at det var fornuftig av gruppa å gjøre de endringene de gjorde, en kopi av In The Flat Field ville neppe nådd de samme høyder som debuten, og fornyelsen på Mask viste en gruppe som ville videre og som faktisk var i stand til å ta nye steg.

Musikalsk fornyelse fantes blant annet gjennom bruk av saksofon, akustiske gitarer og keyboards og en mindre gjennomført «tribal» tilnærming til rytmer, og faktisk enda mer oppfinnsomt gitarspill fra Daniel Ash. Da låtmaterialet også var godt ble resultatet et solid album, selv om det som sagt ble å rangere litt bak forgjengeren. Mask hører uansett hjemme i enhver kresen rocksamling.

Det var gode låter på Mask. Tittelsporet avsluttet albumet med et seigt, dystert lydbilde bak en Murphy som aldri hadde sunget bedre. Murphy var den perfekte goth/kunstrock vokalist, der han raget over det marsjerende lydbilde med sin kraftfulle og skjebnetunge røst; her kunne det neppe være noe godt i vente. Samtidig viste tittelsporet den musikalske fornyelsen, da akustisk gitar i samspill med synth skled inn fra venstre etter tre minutter med tung, industriell goth. Et annet høydepunkt var den skumle, tunge og saktegående hymnen Hollow Hills, kanskje Bauhaus beste låt noensinne. Her spøkte inspirasjonen fra Joy Division tungt i bakgrunn; Blytung bass ble dandert med plukkete gitar og basstrommer som slo som slegger i mellomgulvet – denne må spilles på absolutt maksimalt nivå – og selvsagt Murphy i front med sin dystre røst, over en lei historie. Fantastisk.

Ellers inneholdt Mask et knippe tunge, protopunk/kunstrock/gothrocklåter. Åpningssporet Hair Of The Dog (ikke Nazareth-låten med samme navn) satte i vei på full tilt, kanskje det sporet som klarest trakk linjene tilbake til debutalbumet. De to singelsporene The Passion Of Lovers og Kick In The Eye spant også fint avgårde, der særlig sistnevnte hektet.

Fornyelse fantes også i Of Lillies And Remains. Her ble det eksperimentert med danserytmer og resiterende vokal, uten at den Bauhauske stemning av doom & gloom ble brutt. Noe av det samme dansestuket var å finne på Muscle In Plastic, med herlig trommespill fra Kevin Haskins.

Rating: 7,5/10