The Beta Band – The Three EPs (cd, 1998)

Champion Versions: Dry the Rain; 2) I Know; 3) B + A; 4) Dogs Got a Bone. The Patty Patty Sound: 1) Inner Meet Me; 2) The House Song; 3) Monolith; 4) She’s the One. Los Amigos del Beta Bandidos: 1) Push It Out; 2) It’s Over; 3) Dr. Baker; 4) Needles in My Eyes

The Beta Band var en snodig gjeng fra Skottland, som aldri gjorde det lett for seg selv. Gruppa tok ikke hensyn når det gjaldt det musikalske, her ble det laget musikk nøyaktig etter eget hjerte. Heller ikke i omtale av plateselskap, størrelser i platebransjen og media ble det spart på kruttet. Kort sagt var The Beta Band seg selv, fullt og helt.

Gruppa holdt sammen fra 1996 til 2004, og ga ut ut tre album og en rekke eper. De tre første epene ble samlet på en cd, og ble deres mest legendariske og kritikerroste utgivelse. Selv om The Beta Band gikk i oppløsning, skulle det fortsette å komme interessant musikk fra medlemmene. Først og fremst gjennom vokalist Steve Masons solokarriere, men også via de resterende tre medlemmenes band The Aliens samt Lone Pigeon, soloprosjektet til Gordon Anderson.

The Beta Band var et originalt orkester, som skilte seg ut i sin samtid. Der britpoperne, med noen unntak, var bleke kopier av gamle helter som The Who, Beatles, Kinks og andre, var Beta Band dypt originale og egenrådige. Også de søkte riktignok inspirasjon fra sekstitallet, men de maktet i langt større grad å skape noe eget. The Beta Band var inspirert av raringene i The Incredible String Band, Syd Barret og den eksentriske delen av britisk psykedelia, progrock og funk.  I tillegg var de her og nå, og inkorporerte hiphop, triphop og elektronika i sine viltre eksperimenter. Tidvis hang også en eim av avantgardistisk kunstskolegalskap over det hele. Utrolig nok ble denne uregjerlige gjengen signert til Regal, et underbruk av Parlophone.

Musikken som ble samlet på The Three EPs bestod av tre utgivelser som så verdens lyd før albumdebuten i 1999; Champion Version (1997), The Patty Patty Sound og Los Amigos Del Beta Bandidios (begge 1998). Utgivelsene ga gruppa velfortjent god omtale. Beta Band var en sjelden plante i det britiske musikklandskapet, og musikken har tålt tidens tann godt.

På debuten Champion Versions bestod gruppa av Steve Mason (gitar), Gordon Anderson (sang, gitar), Robin Jones (trommer), John Maclean (keyboards) og Steve Duffield (bass). Champion Versions bestod av fire tilbakelente og hektende spor. Her kombinerte Beta Band moderne rytmikk (særlig triphopske, skjeve beats) med akustiske instrumenter. Hele stasen var dyppet i psykedeliske folktoner. Resultatet var eiendommelige sanger som skulle vise seg svært slitesterke. Ingen av de fire sporene var spesielt melodiøse eller refrengsterke, men de hadde alle den nødvendige x-faktoren, som innga til gjentatt lytting. Særlig de to «rene» sangene Dry The Rain og Dogs Got A Bone var spesielt vellykket, men de to andre sporene hadde også sitt å bidra med. (Rating: 9/10).

Etter utgivelsen av Champion Versions sluttet både Anderson og Duffield. Inn kom Robin Greentree på bass. Oppfølgeren The Patty Patty Sound kom i mars 1998, og kvalifiserte egentlig til å være et album, med sin spilletid på førti minutter. Her strakk The Beta Band sin vinger virkelig ut, og i forhold til debuten var The Patty Patty Sound et langt steg ut i musikalsk krattskog. Åpningssporet Inner Meet Me var vindskeiv folk på et teppe av psykedelisk sopp, med linjer tilbake til debuten. Den påfølgende The House Song kunne best karakteriseres som skogshouse. En dronende vokalsample skled sakte over på dansegulvet, hvor Primal Scream cirka Screamadelica stod i en krok og så misunnelig på.  Deretter var det rett ut i avantgardistisk villmark, med den femten minutter lange kollasjen Monolith. I all galskapen og lydmaleriene kvernet en sample fra deres egen Dry The Rain. Det hele var helt der ute, bråkjekt og passe vellykket; The Beta Band torde og prøvde. Den åtte minutter lange She’s The One strøk lytteren mer medgjørlig over ryggen, med sin elegante blanding av klassisk folkrock og indierock. (Rating: 8/10).

Allerede i juni samme år fulgte gruppas tredje EP, Los Amigos del Beta Bandidos. Nok en gang til gode kritikker, gruppa ble på kort tid kritikeryndlinger. Los Amigos traff spikeren på hodet. Push It Out var en dronende folkballade, eksentrisk og knirkete så det holdt, men likevel med tilstrekkelig popsensibilitet til at man lyttet nøye. It’s Over fortsatte i samme ånd, men tok den enda lenger ned i acidfolkland, og lytteren befant seg med ett i det skotske høylandet rundt et bål, høy som en flaggstang. Dr. Baker ble en liten hit for gruppa, da den ble brukt i en britisk tv-serie. Her danset sangen over et pianotema tilsatt enkle virkemidler (er det xylofon?). Epen ble avsluttet med Needles In My Eyes, en nydelig poprock-ballade. Et av Beta Bands større øyeblikk. En perfekt avslutning på den mest neddempede av de tre utgivelsene. (Rating: 8,5/10)

Rating: 8,5/10