Brinsley Schwarz – Brinsley Schwarz (United Artists LP, 1970)

1) Hymn To Me; 2) Shining Brightly; 3) Rock And Roll Women; 4) Lady Constant; 5) What Do You Suggest; 6) Mayfly; 7) Ballad Of A Hasbeen Beauty Queen

Opprinnelsen til Brinsley Schwarz fantes i gruppa Kippington Lodge, som ga ut fire singler på EMI Parlophone mellom 1967 og 1969, uten å være i nærheten av den store suksessen. Tre av medlemmene i Kippington Lodge gikk videre sammen og stiftet Brinsley Schwarz. Bob Andrews (keyboards, saksofon, sang), Brinsley Schwarz (gitar, sang) og Nick Lowe (bass, gitar, banjo, sang) fikk med seg Billy Rankin på trommer. Hvorfor de tok navn etter et av medlemmene vites ikke, men stilig og uvanlig var det.

I den grad Brinsley Schwarz blir husket, er det som et av Nick Lowes første band og som en av de sentrale gruppene innen pub rock. Etter å ha vært sentrale i pub rockens tilblivelse, skulle Nick Lowe gå videre til en lang solokarriere og resten av gjengen ble Graham Parkers suverene band The Rumours.

Brinsley Schwarz fikk raskt platekontrakt, og spilte inn debutalbumet tidlig i 1970. De produserte plata selv, sammen med manager Dave Robinson. Robinson hadde lagt opp til et skikkelig pr-jippo i forbindelse med at gruppa skulle varme opp for Van Morrison og Quicksilver Messenger Service på Fillmore East i New York i april 1970. Slik ble gruppa gjenstand for en av de mest sagnomsuste hype katastrofene i britisk rock. Planen var å fly over en masse musikkjournalister fra UK for å se bandet. Flyet ble forsinket, journalistene animerte og i tillegg spilte gruppa på leid utstyr. Konserten var ikke langt unna katastrofe, og resultatet var massiv negativ oppmerksomhet og dårlige anmeldelser i de den gang så viktige britiske musikkavisene.

Etter den traumatiske opplevelsen, som selvsagte endte med at debuten floppet salgsmessig, synes gruppa at berømmelse og hits fikk være så som så, og de neste årene konsentrerte de seg kun om å spille musikk, både for seg selv og for folk som hadde lyst til å lytte. Ut av dette kom det mange flotte og minneverdige sanger, selv om gruppa kanskje aldri leverte et gjennomført klassisk album.

Brinsley Schwarz hadde et hemmelig våpen i låtskriveren Nick Lowe. Med unntak av åpningssporet som ble skrevet av gruppa i fellesskap, skrev han alt materiale på debuten. Nick Lowe var en av de største låtskriverne britene frembrakte etter McCartney/Lennon, Richards/Jagger, Pete Townshend og Ray Davies, og allerede i 1970 var han i god form. På skrivende tidspunkt har han klemt ut den ene godlåten etter den andre i femti år. Han behersker pop, rock, country, soul og alt der i mellom.

Selv om debuten floppet kommersielt inneholdt plata mye god musikk. Brinsley Schwarz var inspirert av amerikansk rootsmusikk ala The Band, og av harmoniene til Crosby, Stills & Nash. De var også påvirket av psykedelia og den progressive rocken som hadde begynt å røre på seg. Disse influensene kom til uttrykk på hver sin side av debutalbumet, hvor side en var dominert av harmonipop og side to bestod av lengre, tyngre låter.

Det gikk ikke mange sekundene av det sløye, California-marinerte åpningssporet Hymn To Me før man forstod at Brinsley Schwarz både hadde sterke vokalister og sans for den gode melodi. Det tillegges at det hele var godt dyppet i datidens ungdommelige syn på livet, men det fremstod mer som herlig hippie-tullball enn som pinlig naivitet og dårskap. Samme stemning fortsatte i den kjappe Shine Brightly, før det ble roet ned igjen i Rock And Roll Woman. Her viste Nick Lowe seg frem både som vokalist og låtskriver. Lowe har alltid vært en vittig tekstforfatter, noe han viste frem allerede i 1970. Side en ble avsluttet med Lady Constant, en svært C,S&N inspirert ballade, faktisk så pass nesegrust beundrende at det ble smått komisk. I det hele tatt var sangene på side en litt preget av at gruppa var i ferd med å finne fast grunn under føttene. Særpreget skulle bli sterkere med tiden.

What Do You Suggest og Mayfly, de to først sporene på side to, var røffere i utrykket. Her viste Brinsley Schwarz seg frem som det kule rockebandet de var når de ville. Det surklet i orgelet, gitarene var lystig elektriske og Lowe hadde husket å skrive gode låter. Etter disse to satt smilet godt klistret, og det ti minutter lange avslutningssporet dempet ikke det gode humøret. Ballad Of A Has Been Queen (typisk Nick Lowe vri og tematikk) bød på albumets beste melodi. Den bygde seg opp fra gitarøs i innledningen til lange strek av akustisk bliss, før det ble rundet av med et langt coda med hele gruppa i full tilt. Klassisk rock både i direkte og overført betydning.

Rating: 7,5/10