Anacrusis – Screams And Whispers (Metal Blade cd, 1992)

1) Sound the Alarm; 2) Sense of Will; 3) Too Many Prophets; 4) Release; 5) Division; 6) Tools of Separation; 7) Grateful; 8) A Screaming Breath; 9) My Soul’s Affliction; 10) Driven; 11) Brotherhood

Anacrusis var en av de få gruppene som klarte å løfte nivået fra plate til plate, og avslutte karrieren med sitt beste album. Screams And Whispers, en klassiker innen progressiv metal, ble dessverre det siste gruppa ga ut. De ga seg etter at frustrasjonen over manglende respons fra publikum resulterte i sur stemning og krangling medlemmene imellom. I ettertid er det smått uforståelig at verden ikke tok det sjeldent talentfulle bandet bedre imot. Musikken deres var langt fra lett tilgjengelig, det er så, men det var da rom for andre eksperimentelle metalband. Antageligvis var de noen år for tidlig ute. Hadde de dukket opp på starten av 2000-tallet, sammen med The Mars Volta og andre, kunne historien vært annerledes for Anacrusis.

Alle gruppas fire utgivelser hadde sine kvaliteter, fra debuten Suffering Hours duft av kjellerlokale og utfordring av thrash-metal klisjeene, til Reasons kvantespang inn i den progressive metalen og Manic Impressions foredling og spissing av gruppas visjon. At Anacrusis skulle overgå nesten-mesterverket Manic Impressions var vanskelig å forestille seg; tredjealbumet låt som en endelig realisering av Anacrusis muligheter, men Screams And Whispers løftet begivenhetene enda et hakk.

Screams And Whispers ble spilt inn i 48K Studio i St. Louis, og ble som forgjengeren produsert av Kenn Nardi. De hadde nær sagt som vanlig byttet trommeslager siden sist. Chad Smith var skiftet ut med en viss Paul Miles. Miles hadde ingen stor karriere bak seg. På metal-archives.com er han kun oppført som trommeslager på Megaliths demo Risen From The Grave (1986), og han gjorde heller ikke noe ut av seg etter Screams And Whispers. Dèt var ikke til forkleinelse for innsatsen her, som definitivt var på høyden. Miles hadde sving i spillet sitt, en jazzaktig følelse, som gjorde Anacrusis en smule løsere i uttrykket enn før, noe som kledde dem.

Anacrusis var lett gjenkjennelige fra Manic Impressions. Låtene var stort sett skåret over tilnærmet samme lest som sist. Det betød kompleks, progressiv metal med (riktignok fjernt) utgangspunkt i thrash-metal, med taktskifter og stemningsendringer i hver låt og tidvis nesten ugjennomtrengelige arrangementer og melodier, som krevde mange gjennomlyttinger før de åpnet seg opp i all sin velde. Gitarene var selvsagt dominerende, men rytmeseksjonen gjorde som vanlig mer ut av seg enn normalt for sjangeren. Både bassist John Emery og Paul Miles gjorde langt mer enn å kompe gitaristene flatt. Særlig Emery var sentral i lydbildet, med et spill som hentet like mye inspirasjon fra post punk og jazz fusion som fra thrash-metal. Nadri og Heidbredders intense herjing med gitarene avslørte to svært teknisk gode musikere, men de to klarte alltid å holde stilen, og unngikk flinkisonani.

Likhetene med Manic Impressions til tross, det var også ting som skilte Screams And Whispers fra forgjengeren. For det første var låtene en smule mer tilgjengelige, og ikke fullt så tekniske; det var mer følelse i Screams And Whispers. Musikken var mer organisk, noe en mindre «hard» produksjon bidro til, sammen med større innslag av melodiøse elementer og en vilje til å la musikken puste, all kompleksitet til tross.

Nardis vokal var fortsatt en sterk markør, der han varierte stemmebruken fra intense skrik, til nesten-growling og myk, ren sang. Hans bruk av keyboards bidro også til den særegne stemningen. Tangentene ga tidvis plata et futuristiske preg, og andre ganger bidro det til oppmykning. Tools Of Separation og (særlig) Too Many Prophets nøt ekstraordinært godt av keyboards, noe som bidro til at de ble høydepunkter på et album uten svakheter.

I 2009 gjorde Anacrusis et lite comeback, med en samleplate med tidlig materiale. Året etter spilte de også noen konserter, og ga et en nyinnspilling av de to første albumene. I 2014 ga Kenn Nardi ut et soloalbum, med 28 låter og mer enn to og en halv times spilletid.

Rating: 9/10