Cabaret Voltaire – Methodology ’74 / ’78. Attic Tapes (Mute/The Grey Area 3cd, 2002)

Cd1: ’74 / ’75; 1) Exhaust; 2) Synthi AKS Piece; 3) Synthi AKS Piece 2; 4) Jet Passing Over; 5) Sad Synth; 6) Treated Guitar; 7) Treated Clarinet; 8) Treated Drum Machine; 9) Possibility of a Bum Trip: 10) Space Patrol; 11) Jack Stereo Unit; 12) Magnet; 13) Counter Reaction; 14) Capsules Version; 15) Makes Your Mouth Go Funny; 16) Dream Sequence Number 3 (Short Version); 17) Reverse Piece One; 18) Stolen From Spectra; 19) She’s Back Part 1; 20) Jive; 21) The Single; 22) Speed Kills; 23) Fascist Police State Cd2: ’75 / ’76; 1) Synthi AKS Piece 3; 2) Data Processing Instructions; 3) Fuse Mountain; 4) Calling Moscow; 5) Dream Sequence Number 2 (Ethel’s Voice); 6) The Attic Tapes; 7) Treated Speach 3; 8) Dream Sequence Number 3 (Long Version); 9) Henderson Reversed Piece 2; 10) Bedtime Stories; 11) Loves in Vein; 12) Do the Mussolini (Headkick) (They Kill Him Dub); 13) She’s Back Part 2 Cd3: ’77 / ’78; 1) It’s Not Music; 2) Slo Change; 3) Original Voice of America; 4) Heaven and Hell; 5) Do the Mussolini (Headkick); 6) Here She Comes Now; 7) Capsules; 8) Oh Roger; 9) Havoc; 10) Talkover; 11) No Escape; 12) Photophobia; 13) The Set Up; 14) A Minute Is a Lifetime; 15) Baader Meinhof; 16) Nag Nag Nag; 17) It’s About No

Da Cabaret Voltaire debuterte på plate i 1978, hadde Mallinder, Kirk og Watson holdt det gående siden 1973, og var med det kanskje aller tidligst ute av alle industrigruppene som skulle markere seg i UK noen år senere. Det går an å anføre at Throbbing Gristle startet opp omtrent samtidig, under navnet Coum Transmissions, men Genesis P-Orridge og de andre var først og fremst et stunt-teater de første årene.

Det forelå en lang rekke opptak fra Cabs formative år, og i 2003 samlet Mute en del av disse på Methodolgy ’74/’78 Attic Tapes. Med en samlet spilletid på 210 minutter fordelt på tre cder var det en voldsom dose. Materialet holdt imidlertid overraskende høyt nivå, og var svært interessant lytting både for Cabaret Voltaire fans og for de som var opptatt av den eksperimentelle rockens utvikling.

De eldste innspillingene stammet fra 1974 og de seneste bestod av opptak fra tiden rundt debuten Extended Play og det første albumet Mix-Up. Ved å lytte til cdene i kronologisk rekkefølge kunne man følge utviklingen fra abstrakte tape eksperimenter og DIY elektroniske utprøvinger til en sakte glidning mot den låtbaserte, skurrende avantrocken de utesket mellom 1978 og 1982.

Titlene på cd1 (’74/’75) var beskrivende; Treated Guitar/Clarinet/ Drum Machine var nettopp det. Synth AKS Piece 1&2 ditto. Gjennomgående var det enkle virkemidler som ble benyttet, og det aller meste var rytmeløse, «flytende» og abstrakte lydeksperimenter. Innspillingene var forbløffende god lytting. Cabaret Voltaire var allerede fra starten av i stand til å skape stemningsfulle og hektende små stykker, som trakk lytteren inn i et fremmed univers. På tross av åpenbar inspirasjon fra improvisasjons-musikk, koschmishe musik, krautrock, audiopoems, radiostemmer og tidlig elektronisk musikk, var gruppa i stand til å kna og elte frem sin egen deig.

Utover på cd2, med innspillinger fra 1975 og 1976, kom en konsentrasjon mot «industrielle», grå lydtepper. Et godt eksempel var den trange, knirkende og rumlende Dream Sequence 3 Long Version, som var tett på det Throbbing Gristle syslet med på starten av sin karriere. Etter hvert kom også trommemaskinen frem, og ble lagt i gryta sammen med elektronisk støy-som-støy, Mallinders avmålte vokal og hakkete, vrengte gitartoner. Og da var det lett å kjenne seg igjen; her var Cabaret Voltaire virkelig på vei mot Extended Play og The Mix-Up.

Over på cd3 (1977 og 1978) var det flere demoversjoner av senere klassikere. Voice Of America, Do The Mussolini, Baader Meinhof, Here She Comes Now, The Set Up og flere til var å høre i tidlige versjoner. Også disse tidlige utgavene hadde definitive kvaliteter og stod ikke mye tilbake for versjonene som ble sluppet på plate litt senere. Så vidt undertegnende kan høre, var det kun Nag Nag Nag (fra Extended Play) som var å finne i samme versjon som på plateutgivelsen.

Til denne tidvis uformelige, mystiske musikken fulgte det med et hefte med intervjuer og info om gruppas tidlige år. I god industriell og gneten stil var det mer eller mindre umulig å lese innholdet, som var skrevet med mørk skrift på gråmørk bakgrunn. Kjedelig selvsagt, men likevel på et vis rimelig; hemmelighetene til Cabaret Voltaire måtte lytteren anstrenge seg for å avdekke. Og hvorfor skulle det være annerledes med det skrevne ord?