Emerson, Lake & Palmer – Brain Salad Surgery (Manticore LP, 1973)

1) Jerusalem; 2) Toccata; 3) Still… You Turn Me On; 4) Benny The Bouncer; 5) Karn Evil 9: First Impression – Part 1; 6) First Impression – Part 2; 7) Second Impression; 8) Third Impression

Den voldsomme fremgangen ga ELP stor økonomisk handlefrihet. Den benyttet de blant annet til å kjøpe en en gammel kino i London, som ble gjort om øvingslokale. De tre etablerte også sitt eget plateselskap, Manticore, for å få kontroll på hele prosessen fra innspilling til utgivelse av egen musikk. De benyttet også Manticore til å gi ut plater med andre artister, blant annet PFM og Banco del Mutuo Soccorso, to av Italias ledende grupper. Manticore ga også ut Still, Peter Sinfields eneste soloalbum. Sinfield var mest kjent som tekstforfatter og lysmann for King Crimson i årene fra 1969 til 1971. Sinfield samarbeidet også med Greg Lake om tekster på Brain Salad Surgery.

ELP spilte inn sitt fjerde studioalbum i London sommeren 1973. Brain Salad Surgery ble utgitt i UK i november samme år, mens utgivelsen i USA som vanlig kom litt senere, på nyåret 1974. Tittelen var slang for oralsex. Begrepet hadde dukket opp på Dr. Johns Right Time, Right Place fra 1973. Dermed oppstod det en mildt sagt uvanlig link mellom doktorens musikalske New Orleans gumbo og ELPs ekspressive progrock. Snakk om to verdener med forskjellig ståsted!

Om ELP hadde bommet stygt med omslaget til Trilogy, var det full klaff denne gangen. Omslaget ble designet av den sveitsiske kunstneren H. R. Giger. Giger, som ble verdenskjent da Alien-filmenes brukte hans estetikk og tegninger, hadde spesialisert seg på såkalte biomekaniske kunstverk, der mennesker, teknologisk-industrielle elementer og science fiction ble blandet til et fascinerende og mørkt hele. Omslaget ble fulgt godt opp av det musikalske innholdet, som inneholdt noe av den tyngste og mest kaotiske musikken ELP noen gang skulle lage. Brain Salad Surgery var dominert av den nesten 30 minutter lange Karn Evil 9, som var delt inn i tre «impressions» og tok opp deler av side en og hele side to.

Før lytteren kom til Karn Evil 9 lå det fire låter og ventet i rillene. Plata åpnet med Jerusalem, en klassisk engelsk hymne med tekst av William Blake og musikk av Hubert Parry. Den melodien er kjent for alle engelskmenn og er en kjær del av britiske tradisjoner, kun noen hakk under nasjonalsangen. ELP laget som vanlig sin egen vri. Greg Lakes røst var perfekt til teksten. Så fikk man heller leve med at arrangementet var i overkant pompøst, nesten utidig grandiost. Det var likevel noe høyverdig tiltrekkende over resultatet, der Keith Emerson ikke nektet seg noe med sin enorme tangent-park. Dessuten var det over på tre minutter, så det ble ikke for mye kake.

Toccata var en adapsjon av den argentinske komponisten Alberto Evaristo Ginasteras (1916-1987) Piano konsert # 1, 4. sats. Det var et relativt nytt verk, som ble oppført første gang tidlig på 1960-tallet. ELPs utgave var vellykket, og en av de bedre klassiske adapsjonene gruppa gjorde. I ELPs hender ble Toccata tidvis vilt kaotisk og tidvis stramt avantgardistisk, der Palmers totale tekniske kontroll på trommene støttet opp under Emersons tøylesløse tangentbruk. Det var et utmattende, men tilfredsstillende stykke musikk, som kjente sin besøkelsestid med en spilletid på «kun» syv minutter.

Lakes Still…You Turn Me On var hans sedvanlige ballade, og en passende pustepause etter den intense åpningen med Jerusalem og Toccata. Still.. var Lakes beste ballade, med en myk, tiltrekkende melodi og et arrangement som fikk frem det beste i trioen. Der hans tidligere ballader hadde blitt dominert av Lake alene, med små innsmett fra de to andre, var det denne gangen et skikkelig samspill mellom Lake og Emerson, med Lakes funky gitarspill og en Emerson som malte stemninger med påholden penn.

Etter en nasjonal hymne, en avantgardistisk adapsjon og en pen ballade passet det selvsagt med en bar-rom låt. Eller kanskje ikke. Undertegnede har aldri klart å oppdrive andre følelser enn gremmelse over gruppas humorinnslag, enten det var avslutningen på The Sheriff (Trilogy), Nutrocker (Pictures At An Exhibition) eller Are You Ready Eddy (Tarkus), og Benny The Bouncer var ikke det spor bedre. Heldigvis var disse innslagene korte, og gjerne lagt til slutt på en av platesidene, slik at man lett kunne la stiften og ørene få fred fra elendigheten. Teksten til Benny The Bouncer ble skrevet av Lake og Sinfield, og var for så vidt fornøyelig nok, med en historie om en bøllete utkaster som møtte sin overmann, men musikken var traurig tradisjonell.

Lake og Sinfield skrev også teksten til Karn Evil 9, inkludert det minneverdige partiet etter fem minutter, med linjene:

Welcome back my friends to the show that never ends

We’re so glad you could attend,

Come inside, come inside

Musikken til Karn Evil ble komponert av Keith Emerson, og var et mektig stykke progrock. Med like deler oppfinnsomhet, eksesser og melodisk tiltrekningskraft skilte stykket virkelig klinten fra proghveten. Hatere av sjangeren fikk vann på mølla i 1973, med Karn Evil og Yes Tales From The Topographic Ocean, som har fått ufortjent mye tyn. Begge lider under en viss stormannsgalskap, men det er mye sterk og varig musikk å finne begge steder.

Med Karn Evil fant ELP tilbake til den energiske råskapen som løftet spesielt Tarkus, men også debuten, til store høyder. Karn Evil var nådeløst drivende, tung og svingende, med en intens tilstedeværelse fra gruppa gjennom samfulle 29 minutter. Musikken var dramatisk, improvisatorisk og romantisk om hverandre, men hele veien med kompromissløs; det var langt mellom smektende partier. Det kunne innvendes at Tarkus var hakket bedre, mye takket være at den bestod av flere sterke melodiske partier, noe som medførte at Emerson ble holdt en smule i tømmene. Karn Evil var også fengende, men sterkt dominert av Emersons solospill, enten han gjorde bruk av orgel, synthesizer eller det såkalte Moog Polyphonic Ensemble. Sistnevnte bestod av en Apollo Polyphonic, en Lyra Monophonic og Tarus bass Synthesizere. Moog Polyphonic Ensmeble gjorde seg sterkt gjeldene utover i stykket, og tidvis ble det litt mye «noodling», der Emerson fremstod forelsket i lyden av seg selv. Karn Evil 9 hadde tjent på noen minutter kortere spilletid. Dèt var ikke til hinder for at stykket er en sentral og viktig del av progrocken på syttitallet og en demonstrasjon av hva de tre kunne få til.

Kritikerne var som vanlig uenige om ELP, men Brain Salad Surgery ble en ny storselger, med 5. plass i UK og 4. plass i USA. Dèt vitner om et annet klima for populærmusikk enn hva vi sliter med i disse dager.

Rating: 8,5/10