Candlemass – Death Magic Doom (Nuclear Blast cd, 2009)

1) If I Ever Die; 2) Hammer Of Doom; 3) The Bleeding Baroness; 4) Demon Of The Deep; 5) House Of 1000 Voices; 6) Dead Angel; 7) Clouds Of Dementia; 8) My Funeral Dreams

Candlemass holdt en høy profil på siste halvdel av 00-tallet. De ga ut jevnt med plater og feiret et forsinket tyve års jubileum, hvor blant annet deres første vokalist, Johan Längqvist, dukket opp. Han skulle senere ta plass i gruppa igjen. I 2008 ga de ut EPen Lucifer Rising, som inneholdt to nye låter og flere konsertopptak. Det var ikke bare på musikkfronten de ble lagt merke til. Gitarist Mats Björkman ble dømt til to års fengsel for å ha «lånt» en stor samling med cder og dvder. Det forhindret ikke gruppa i å spille inn et nytt album høsten 2008.

Death Magic Doom ble utgitt våren 2009, og ble godt mottatt blant kritikere og fans. Det var vanskelig å være enig i den overstrømmende mottagelsen. Det var lite nytt å hente. Gruppa kvernet i vei i velkjent stil, uten å overraske et sekund i løpet av de tre kvarterene det stod på. Om noe led Death Magic Doom enda sterkere av følelsen av Candelmass spiller Candlemass enn forgjengeren. Det låt selvfølgelig kompetent og fett, og ble aldri direkte svakt, men kjedsomheten seg på under lyttingen. Edling og kompani rodde bakover i egen katalog, noe som sjelden gir givende resultater. Det var synd, for besetningen, som var den samme som sist, var definitivt i stand til å skape doom-rabalder. Vokalist Robert Lowe klarte seg bedre enn sist, og fremstod med en annen autoritet. Candlemass var fortsatt en muskuløs og glinsende metal-maskin, men denne gangen hadde de som sagt lite å bite i.

Komposisjoner og fremførelse manglet stort sett det lille ekstra, x-faktoren som gjorde at noe skilte seg ut. Låtene var bleke kopier av tidligere bravader, og led tidvis under en nesten akutt ide-mangel. Det var som om Edling hadde lyttet intenst til egen katalog og plukket en melodilinje her og ett riff der. De fleste låtene var usigelig sakte og baktunge. Det er i utgangspunktet ikke et problem, men det krever riff og hektende melodilinjer, noe som var mangelvare. En kunne ane at han forstod det selv, for plata led under en insisterende understrekning av gruppas rykte og modus; ta bare tittelen. Her skulle det bankes inn hvem som var på ferde. Det ble smått komisk.

Den tålmodige lytter som lette med iver etter gode ting fant noen smuler. The Bleeding Baroness hadde et keyboard susende truende i bakgrunnen. Det ga et løft og skapte en viss spenning. Det var også drag over Hammer Of Doom (som også var den opprinnelige albumtittelen, som ble droppet da en metal-festival bar samme navn) som gjorde den til et lite høydepunkt. Ellers ble det magert.

Rating: 6/10