Deborah Harry – Def, Dumb & Blind (Chrysalis cd, 1989)

1) I Want That Man; 2 Lovelight; 3) Kiss It Better; 4) Bike Boy; 5) Get Your Way; 6) Maybe for Sure; 7) I’ll Never Fall In Love; 8) Calmarie; 9) Sweet and Low; 10) He Is So; 11) Bugeye; 12) Comic Books; 13) Forced to Live; 14) Brite Side; 15) End of the Run

I desember 1988 ga Chrysalis et albumet Once More Into The Bleach. Syv Blondielåter og seks fra Harrys solokatalog ble remikset og gitt ut på dobbel LP og enkelt cd. Shep Pettibone, Teddy Riley, Coldcut og andre bearbeidet noen av deres mest kjente sanger, som Heart Of Glass, Denise, Call Me og French Kissin’ In The USA. Det ble sluppet et par singler fra plata, men verken disse eller selve albumet gjorde særlig ut av seg. Det begynte å bli noen år siden Blondie og Debbie Harry hadde svingt seg på salgslistene.

Da det var tid for et nytt soloalbum, og den egentlige oppfølgeren til Rockbird (1986), søkte Harry hjelp hos sin gamle samarbeidspartner Mike Chapman. Chapman hadde produsert de fire mest suksessfulle Blondie-albumene, og jobbet med Harry så sent som i 1988, på singelen Liar, Liar. Hun fikk også hjelp av Tom Bailey og Alannah Currie. Bailey og Currie hadde stor suksess med Thompson Twins på åttitallet. I tillegg var Chris Stein, hennes kjæreste gjennom mange år, med. Stein og Harry skrev de fleste sangene, med unntak av et par coverlåter og noen bidrag fra Bailey og Currie.

Hvorvidt skifte av profesjonelt navn fra Debbie til Deborah var et signal om en forsøksvis ny start og revitalisering vites ikke, men det var uansett lite som minnet om nyvunnen inspirasjon og fornyelse på Def, Dumb & Blind. Det betød ikke at albumet var elendig, men det var heller ikke nok å bite i til at man kjente det samme engasjementet som ved lytting til de klassiske Blondie-platene. Riktignok var en av grunnene til at Harry engasjerte Chapman at hun ønsket seg tilbake til det musikalske landskapet de to hadde jobbet sammen om i Blondie-tiden. Det var heller ingen tvil om at hun kledde klassisk poprock langt bedre enn trivielle låter ment for dansegulvet, men det var likevel skuffende lite høyde over Def, Dumb & Blind. Det var for få spor som hevet seg over det gjennomsnittlige, der for mange sanger rant forbi i hele 63 minutter. Hva var feil med å gi en plate som varte 40 minutter? Cd-itis rammet mange artister på denne tiden, hvor fristelsen til å fylle opp det nye mediet med mer musikk enn nødvendig bredte om seg. Det ble rett og slett for mye middels poprock og pop på en gang til at noe skilte seg særlig ut. Det var synd, for i mindre doser var det trivelig å lytte til Deaf, Dumb & Blind. Harry sang fortsatt godt, og Chapman visste hvordan pop skulle skrus sammen, selv om låtmaterialet ikke stod til toppkarakter. Albumet var for langt og hadde stått seg bedre om fire-fem sanger var barbert bort.

Det beste var å lytte i mindre doser. Da dukket det opp kvaliteter som forsvant i en grå helhet; Calmarie var stilig pop og det samme var Brite Side. I Want That Man var trivelig synthpop. Maybe For Sure kunne vært en overligger fra Blondietiden og I’ll Never Fall In Love var en sjarmerende sommerlåt i florlett reggae-innpakning.  Men alt i alt ble det for mye fyllmasse og typisk åttitallspop som ingen har hatt behov for å høre verken før eller siden.

Rating: 5,5/10