Blondie – Panic Of Girls (Five Seven/EMI cd, 2011)

1) D-Day; 2) What I Heard; 3) Mother; 4) The End The End; 5) Girlie Girlie; 6) Love Doesn’t Frighten Me; 7) Words In My Mouth; 8) Sunday Smile; 9) Wipe Off My Sweat; 10) Le Bleu; 11) China Shoes

I likhet med mange andre tilårskomne artister bestemte Blondie seg for å feire jubileet for sitt mest kjente album. I 2008 var det 30 år siden Parallel Lines ble utgitt. Gruppa markerte begivenheten med en turne, som startet i USA og fortsatte i Europa. Konsertene ga inspirasjon til å starte arbeidet med et nytt album. Panic Of Girls ble spilt inn i Woodstock høsten 2009 og i mai 2010, men ikke utgitt før i mai 2011, etter en problematisk prosess med plateselskapet, som endte med at gruppa mer eller mindre tok ansvar for utgivelsen selv. I England ble Panic Of Girls først utgitt sammen med et tidsskrift med stoff om Blondie, og i USA fikk Amazon eksklusiv rett på å selge den fysiske utgaven av plata. Det var nye tider, også for gamle helter.

Jim Destri ga seg i Blondie i 2004, og ble erstattet av Matt Katz-Bohen. I tillegg ble de trofaste konsertmusikerne Leigh Foxx og Paul Carbonara fullverdige medlemmer. Harry, Stein og Burke var stadig på plass.

Det var et «modernisert» Blondie som møtte lytteren på Panic Of Girls. Gruppa holdt seg fortsatt til poprock, lett reggae og diverse dansbare utflukter, men lydbildet var oppdatert til kommersiell danserock av tiden. Dèt sørget produsent Jeff Saltzman for. Saltzman hadde gitt The Killers den store kommersielle lyden og brukte sine triks for alt det var verdt. Det kledde faktisk Harry og kompani. Blondie låt friskere enn de hadde gjort på veldig mange år, og levert et brukbart fonogram med Panic Of Girls.

Åpningssporet D-Day var en flott start på plata. Den var skrevet av Harry sammen med Barbara Jean Morrison og Charles W. Nieland, som også hadde bidratt med på hennes seneste soloalbum. D-Day overgikk alt på det mislykkede soloforsøket. Mother var hovedsingel fra Panic Of Girls, og det var ikke et dårlig valg. En barsk poprocker med typisk Blondie drag, kledelig oppdatert til lyden av 2011 med en melodistyrke som var Blondie verdig. Harrys vokale innsats stod seg også godt på både Mother og resten av albumet, og de begrensingene som med årene hadde sneket seg inn i registeret hennes var ikke lenger lette å få øye på.

Blondie kom også godt fra det i de to coverlåtene. Girlie, Girlie, Sophie Georges sjarmerende reggae fra 1985 fikk morsom behandling, og Beiruts (aka Zach Condon) vakre Sunday Smile ble også tatt godt vare på.

Andre spor var ikke så vellykkede, og skled forbi uten å gjøre inntrykk. Det var dog kun en virkelig blunder, den fryktelige latino-pastisjen Wipe Off My Sweat, som ble pinlig usexy og lite troverdig. Heller ikke balladen Le Bleu, med Harrys franske sang var det store. Avslutningen på plata reddet av China Shoes, en langt bedre ballade skrevet av Harry og Stein.

Rating: 6,5/10