The Damned – So, Who’s Paranoid? (English Channel Records cd, 2008)

1) A Nation Fit for Heroes; 2) Under the Wheels; 3) Dr. Woofenstein; 4) Shallow Diamonds; 5) Since I Met You; 6) A Danger to Yourself; 7) Maid for Pleasure, 8) Perfect Sunday; 9) Nature’s Dark Passion; 10) Little Miss Disaster; 11) Just Hangin; 12) Nothing; 13) Dark Asteroid

I 2008 kom The Damneds tiende studioalbum, syv år etter forrige utgivelse med ny musikk. Gjennom årene dukket det opp mange utgivelser som kun resirkulerte gammel stoff. Gruppas katalog ble notorisk utnyttet med diverse tvilsomme livealbum, sammenraskede samleplater og annet. Det skyldes nok deres stadige skift av plateselskap, selskap som gikk konkurs, noe som medførte at rettighetene ble spredd for alle vinder. The Damned er et band hvor det er lurt å holde seg til de ordinære, og trenger man kun en samler er Smash It Up: The Damned Anthology 1976-1987 det rette valget.

De obligatoriske The Damned  albumene stopper strengt tatt med Phantasmagoria fra 1985. Er du knipen kan du muligens også droppe Music For Pleasure (gruppas andre album), men de fem øvrige (Damned, Damned, Damned/Machine Gun Etiquette/The Black Album/Strawberries/Phantasmagorhia) bør ha plass i hyllene. 

So, Who’s Paranoid ble spilt inn i årene mellom 2005 og 2008, og fremstod som et overskuddsprosjekt fra en gjeng godt voksne musikere som hadde det gøy sammen. Besetningen var med ett unntak den samme som på Grave Disorder. Bassist Patricia Morrison forlot gruppa i 2004, etter at hun og vokalist Dave Vanian ble foreldre. Inn kom Stu West, en veteran fra lokale punkscener i England på åtti- og nittitallet.

Plata var stilmessig som man kunne forvente av et band ledet av Dave Vanian og Captain Sensible. Det vil si rock med anstrøk av  sekstitallspop, psykedelia og gotiske overtoner gjennom spesielt Vanians mørke røst. Samme inspirasjoner var å finne på den halvt vellykkede Grave Disorder.

The Damned hadde kommet opp med et brukbart materiale denne gangen. Captain Sensible var fortsatt i stand til å komponere og arrangere hektende rockemusikk.  Hovedinspirasjon for albumet var etter sigende Syd Barrett, Sensibles stor helt. Det kan kanskje ikke høres direkte i musikken, men gruppa lyktes med å formidle noe av den samme engelske eksentrisiteten og originaliteten, selv om resultatet ikke nådde opp til Barretts enorme høyder. 

The Damned tok den helt ut i psykedelialand på den 14 minutter lange Dark Asteroid. Denne eksessen fikk ufortjent hard medfart av kritikerne. Den var faktisk svært så fornøyelig og morsom. For øvrig var albumet fult av sanger i midttempo, noe som gjorde helheten litt baktung. Plata ble heldigvis brutt opp av noen lettbeinte saker, og ikke minst den overnevnte Dark Astroid. Så skal ingen påstå at The Damned fant opp kruttet på nytt på So, Who’s Paranoid. Plata kunne, som forgjengeren, vært en direkte oppfølger til Strawberries fra 1982. Det gjorde at det hele opplevdes litt gammelmodig og trivielt, men ikke verre enn at det stod seg brukbart, uten å nå opp til gamle bravader.

Rating: 6,5/10