Kevin Ayers – Whatevershebringswesing (Harvest LP, 1971)

1) There Is Loving/Among Us/There Is Loving; 2) Margaret; 3) Oh My; 4) Song from The Bottom of a Well; 5) Whatevershebringswesing; 6) Stranger in Blue Suede Shoes; 7) Champagne Cowboy Blues; 8) Lullaby

13 måneder etter Shooting At The Moon var det klart for album nummer tre fra Ayers. I mellomtiden hadde backingbandet The Whole World gått i oppløsning, uten at medlemmene hadde blitt uvenner av den grunn. Flere av den lystige gjengen var med også på Whatevershebringswesing. Bedford og Oldfield var fortsatt sentrale musikere for Ayers. Trommeslager Mick Fincher var byttet ut med Dave Dufort. Dufort hadde spilt med Ian Hunter før ‘Untah ble med i Mott The Hoople, og var også med på ex-The Whole World medlem Lol Coxhills legendariske album Eye Of The Beholder (1970). Ayers hadde også fått med Dider Malherbe fra Gong på to spor. I tillegg deltok flere andre musikere på strykere og blåsere. Hans gamle venn Robert Wyatt bidro også, tradisjonen tro.

Whatevershebringswesing var strammere i strikken enn Shooting At The Moon. De smått formålsløse improv-øvelsene var borte denne gangen. Dèt betød ikke at Ayers hadde blitt spesielt konform. Han fortsatte å mikse stilarter og stemninger etter eget for godt befinnende. Han stolte på sine evner som komponist, og arrangerte musikken slik han synes det passet den enkelte sangen best, uten å skjele for mye til et helhetlig albumsound. Det medførte at platene hans ble svært eklektiske, som regel med godt resultat, selv om det noen ganger ble en viss mangel på helhet. Ayers var en mann som lot seg lede av ideer og innfall, og lot ingen andre styre karrieren. Han laget de platene han ville lage. Som tidligere nevnt kan han ikke ha vært svært ambisiøs kommersielt sett, men levde godt på et helt ekstraordinært talent, både som låtskriver, musiker og vokalist.

Han kom godt ut av det på Whatevershebringswesing. De åtte sangene varierte i form og innhold, og enkelte spor var mindre vellykket, men det ble mer enn kompensert av noen kolossale høydepunkter. Whatevershebringswesing inneholdt noen av Ayers største øyeblikk.

For tredje gang på rad nøt Ayers godt av David Bedfords evner som arrangør og tangentspiller. Bedfords arrangementer løftet musikken ut i et eget univers, og alle mest så på åpningssporet There Is Loving/Among Us/There Is Loving, som han også komponerte deler av. Det åpnet med tre minutter med orkestermusikk, før et svært Pink Floyd inspirert drag falt inn over det hele, og utover i stykket ble kombinere med Bedfords orkester, Ayers stemme og Malherbes saksofon til forbløffende godt resultat. Nærmere progrock kom vel aldri Ayers, og disse åtte minuttene var et høydepunkt i katalogen hans.

Deretter fulgte den vidunderlige balladen om Margaret, en smellvakker liten sang drevet frem av Bedfords piano, sunget av Ayers med sedvanlig innlevelse. Var det noen som skrev ballader på nivå med Ayers? Men Ayers gjorde det som vanlig ikke enkelt for seg selv, for deretter fulgte visa Oh My, en countrystenket liten sak med tradisjonelt New Orleans gammeljazz-arrangement, som var hyggelig nok, men antagelig fikk det «progressive» publikummet til å løpe ut av rommet. Den mørke, lumre og humoristiske Song From The Bottom Of A Well fikk det hele på plass igjen, med en usedvanlig dyp Ayers vokal, fra bunnen av brønnen faktisk (og det er dypt) over en rumlende, skummel beat; en av mannens kuleste låter.

Det åtte minutter lange tittelsporet ble en av Ayers definitive signaturer. Her viste han igjen sine evner som ballade-komponist og fremfører, der han sang om å ta seg litt vin og ha det fint, med Wyatts umiskjennelige røst som kor. Det var et enestående øyeblikk drevet frem av unge Oldfields duppende, melodiøse bass, som også innledet stykket i enslig majestet.

Stranger in Blue Suede Shoes var en hyllest til femtitallets rock & roll, som Ayers var så glad i. Heldigvis ble den gjort med en viss tvist på tradisjonene, noe som gjorde at den strakk seg ut av den verste klisjegjørmen. Mike Oldfield skrev Champagne Cowboy Blues, en countryvals, som sammen med Stranger In Blue Suede Shoes og Oh My viste frem Ayers kjærlighet for amerikansk tradisjonsmusikk. Hans evner som formilder løftet også denne over det trivielle, selv om han unektelig var bedre i det mer utforskende materialet denne gangen.

Helt til slutt lå instrumentale Lullaby, en regnværsvise bokstavelig talt, med opptak av regndråpene som falt. Den sendte lytteren ut på den britiske landsbygda. Lullaby nøt godt av Malherbes fløyte og avsluttet et variert, tilgjengelig og litt ujevnt album, som likevel får en uforbeholden anbefaling på grunn av høydepunktene.

Rating: 8/10