Emerson, Lake & Powell – Emerson, Lake & Powell (Polydor cd, 1987)

 1) The Score; 2) Learning To Fly; 3) The Miracle; 4) Touch And Go; 5) Love Blind; 6) Step Aside; 7) Lay Down Your Guns; 8) Mars The Bringer Of War

Det faktum at ELP gikk hvert til sitt etter Love Beach betød ikke at de tre trakk seg tilbake fra musikken. Keith Emerson trynet stygt med soloalbumet Honky, men klarte seg bedre som komponist av filmmusikk. Greg Lake ga ut to soloalbum i 1981 og 1983, som ikke gjorde mye ut av seg. Carl Palmer slo seg sammen med gitaristen John Nitzinger i gruppa PM, som ga ut ett album i 1980. Etter den kortvarige affæren skjøt han gullfuglen og ble medlem i Asia, sammen med John Wetton (King Crimson, Uriah Heep, UK), Steve Howe (Yes) og Geoff Downes (Yes, Buggles). Asia solgte mange millioner plater på det tidlige åttitall. Dèt satte en effektiv stopp for Emerson og Lakes planlagte gjenforening av ELP i 1984. Etter hvert fikk Emerson og Lake med seg trommeslager Cozy Powell i stedet, og dermed kunne forkortelsen ELP leve trygt videre.

Også Cozy Powell hadde en solid karriere bak seg. Han hadde utgitt flere soloplater og vært med i Rainbow, Michael Schenker Group og Whitesnake. Poweell fikk senere en periode i Black Sabbath, før han døde i en bilulykke i 1998.

Det nye ELP spilte inn sitt selvtitulerte album i løpet av 1985 og 1986. Da plata kom ut i mai 1986 fikk den en del oppmerksomhet. ELP var ikke helt glemt, og «Emerson, Lake & Powell» gikk til 23. plass i USA og 35. plass i UK. Singelen Touch & Go nådde 60. plass i USA sommeren 1986.

Keith Emerson skrev all musikken, med unntak av «Mars, The Bringer Of War», som var en adapsjon av Gustav Holsts The Planets. Greg Lake skrev alle tekstene.

Selv om ELP holdt på konseptet fra gamle dager, med en kombinasjon av lange og korte spor, adapsjon av klassisk musikk og eget materiale, var det ingen tvil om at det var andre tider. Dèt ble bekreftet umiddelbart i åpningssporet The Score. ELP hadde definitivt tatt til seg åttitallets produksjonsverdier. Her smalt det tidstypisk i trommene, og synthene til Emerson låt ekstraordinært plastikk. Dette var svært langt fra hans herjinger med moog og hammondorgel på syttitallet. Cozy Powell var heller ikke på noe måte samme trommeslager som Carl Palmer. Powell var mer av en tradisjonell hardt bankende rocketrommis, i motsetning til Palmers elegante, jazzy spill. Med unntak for at det knapt var gitar å høre på plata, var lydbildet ganske tett på den pompøse pop-proggen Asia hadde hatt stor suksess med. Det betød et lydbilde som dessverre tålte tidens tann usedvanlig dårlig. Komposisjoner og tekster hadde, med et par unntak, heller ikke mye å by på, annet enn trivialiteter og lite minneverdige melodier, selv om enkelte låter hadde anslag som gjorde det mulig å huske hvem det var som holdt på.

Det som var av interessant musikk lå først på albumet. Dermed kunne man nøye seg med de tre første sporene, før det var takk og farvel til «Emerson, Lake & Powell». Om ikke de to første låtene gjorde det nødvendig med et innkjøp, var både The Score og Learning To Fly småhyggelig lytting. Klarte man å venne seg til de kliniske synthene på ni minutter lange The Score, dukket det opp en låt hvor ELP var på sporet av noe. Temposkift, en ok melodi og et visst drag over begivenhetene, gjorde den til et fint bekjentskap i all sin neoprogisme. Learning To Fly var pop-prog med løft i refrenget, og tiltrekkende på et vulgært, syntetisk vis. The Miracle hadde for en gangs skyld interessant tangentbruk, og selv om totalen var for full av patos og plast tålte den noen runder i spilleren.

Etter de tre først sporene var det jevnt slutt. Mars The Bringer of War ble en kvalmende åttitalls-bløtkake av stivt ulende plastikksynths. Resten bestod av cheesy ballader (Lay Down Your Guns) og tomme, rumlende klisjeer av poprock – Love Blind? Touch And Go? Jøje meg! Og for sikkerhets skyld en malplassert MOR-ballade i Step Aside.

Rating: 4,5/10