Marvin Gaye – M.P.G (Tamla LP, 1969)

 1) Too Busy Thinking About You; 2) This Magic Moment; 3) That’s The Way Love Is; 4) The End Of Our Road; 5) Seek And You Shall Find; 6) Memories; 7) Only A Lonely Man Would Know; 8) It’s A Bitter Pill To Swallow; 9) More Than A Heart Can Stand; 10) Try My True Love; 11) I Got To Get To California; 12) It Don’t Take Much To Keep Me

Ved inngangen til 1969 red Marvin Gaye høyt på suksessen med I Heard It Thorugh The Grapevine og allerede i slutten av april 1969 var han klar med ny plate. I tillegg hadde Motown sluppet et samlealbum med duetter, under navnet Marvin And His Girls. Her ble det ikke spart på konfekten!

M.G.P. var oppkalt etter mannens fulle navn Marvin Pentz Gaye og ble hans mestselgende album på sekstitallet, og en sementering av det endelige gjennombruddet som moderne soulstjerne. Albumet gikk til førsteplass på R&B-lista og 33. plass på Billboard topp 100. Som det forrige albumet ble også M.P.G. drevet frem av store hitsingler. Først Too Busy Thinking About My Baby, som The Temptations opprinnelig gjorde på sitt Gettin’ album fra 1966. Det var imidlertid først med Marvin Gayes versjon at den ble en hit. Den nådde førsteplass på R&B lista og fjerdeplass på poplistene. Too Busy passet Gaye perfekt. Den ble gitt et funky arrangement og i kombinasjon med en fengslende melodi hadde Gaye en ny klassiker i lomma. That’s The Way Love Goes var ikke stort dårligere. Også den ble en stor hit. That’s The Way Love Goes ble opprinnelig spilt inn av Isley Brothers. Gaye gjorde sangen til sin egen, ved å dra ned tempoet og tilføre et psykedelisk strykerarrangement og en beat som minnet om I Heard It Through The Grapevine.

M.P.G. videreførte soundet fra forgjengeren, og plata låt som en moderne, funky soulplate ala 1969 skulle låte. Gaye var i stadig utvikling som vokalist. Han hadde et stort register å spille på, om ikke akkurat i antall oktaver, så i bruk av stemmen. Han fremstod som en fullendt soulsanger. Bedende i det ene øyeblikket, gritty og barsk i det neste; Han spilte på hele det emosjonelle registeret – og var troverdig. Albumet var mulig å lese inn i et problemfylt privatliv, med fortsatte ekteskapelige utfordringer og et anstrengt forhold til plateselskapet.

M.P.G. bar litt preg av, om ikke å være sammenrasket, så i hvert fall ikke være et helhetlig album. Gaye var ikke involvert i låtskrivingen, som for det meste var ivaretatt av kjente Motown størrelser. Det var en del resirkulering av sanger som andre på Motown hadde gjort før, og det var noen spor som ikke passer inn i helheten. Alt holdt heller ikke samme standard. Så skal det sies at det neppe var å forvente da singelhøydepunktene var så pass voldsomme. Og ujevnhetene ble i stor grad kompensert av det herlige, lett psykedeliske lydbildet og Gayes formidable stemme.

Produsentene Norman Whitfield, Lamont Dozier og Brian Holland var på toppen av sin skaperkraft, og hadde modernisert og oppdatert lydbildet til rock- og popverden ala 1969. I tillegg gjorde The Funk Brothers sedvanlig solid innsats. Det samme gjaldt koristene i The Andantes.

M.P.G. spilte ok tvers gjennom, som en god soul LP ala 1969. Likevel var den et hakk ned fra forgjengeren, da den bar litt preg av å være In The Groove Part 2, uten at låtmateriale løfter på samme vis. Men er du soulinteressert hører M.P.G. med i samlingen.

Et av de mer kuriøse innslagene på M.P.G. var en versjon av Doc Pomus og Mort Shumans This Magic Moment. Den ble opprinnelig en hit for The Drifters i 1960, og på nytt for Jay & The Americans i 1968. Originalversjonen til The Drifters er et av  av de største øyeblikkene i populærmusikkens historie. Gaye gjorde en helt ok versjon, men for meg hører den hjemme i New York i 1960.

Rating: 7/10