Killing Joke – Fire Dances (E.G. LP, 1983)

 1) The Gathering; 2) Fun and Games; 3) Rejuvenation; 4) Frenzy; 5) Harlequin; 6) Feast of Blaze; 7) Song and Dance; 8) Dominator; 9) Let’s All Go (To the Fire Dances); 10) Lust Almighty

Etter at Coleman, Walker og Ferguson hadde forstått at verdens undergang ikke materialiserte seg, fortsatte de som Killing Joke sammen med den nye bassisten Paul Raven. De fulgte opp Revelations med singelen Bird Of A Feather, som ble utgitt i oktober 1982. Også Bird Of A Feather ble produsert av Conny Plank.

Killing Joke ga også ut mini-albumet Ha!, som bestod av konsertopptak fra Larry’s Hideaway i Toronto,  fra august 1982. Plata ble nok en gang produsert av Conny Plank og utgitt på Virgin i november 1982. Ha! gikk til 66. plass i hjemlandet. Et live mini-album var naturlig nok mest for den hardeste fanskaren.

Vel tilbake i London gikk gruppa i studio i februar 1983, nærmere bestemt i Basing Street Studios. Der oppholdt de seg i to måneder, sammen med John Porter, som hjalp til med produksjonen. Resultatet av innspillingene ble Fire Dances, som ble utgitt sommeren 1983.

John Porter var et interessant valg som medprodusent. Han var en del av miljøet rundt Brian Ferry og Roxy Music, og var sågar medlem i den legendariske gruppa i en kort periode på det tidlig syttitall. Han ble også benyttet som produsent og tekniker på et antall Roxy og Ferry utgivelser. Han ble senere The Smiths faste produsent, en gruppe som lå i startgropa da Killing Joke spilte inn Fire Dances.

Fire Dances ble et solid album, med ti fengende låter i samme stil som Revelations. Revelations var mer tilgjengelig enn spesielt album nummer to, What’s THIS For…!;  en smule mindre intens og ikke fullt så bengalakk svart i fremtoningen. Denne utviklingen fortsatte på Fire Dances, uten at det var tvil om at det var Killing Joke som var på ferde. Glidningen mot et mer tilgjengelig utrykk skulle virkelig slå ut kommersielt med det neste albumet, Night Time, som for en kort periode gjorde Killing Joke til popstjerner.

Fire Dances var fengende og kraftfull rockemusikk, med Killing Joke særegne signatur. «Big» Paul Ferguson var fortsatt hjertelig tilstede, som den nesten ubegripelig kraftfulle trommeslageren han var, og Geordie Walker var stadig en sjeldent oppfinnsom gitarist, selv om han ikke dominerte lydbildet som på de tidlige utgivelsene. Den nye bassisten Paul Raven gjorde heller ikke skam på seg. Hans samspill med Ferguson var det ingenting å utsette på. Jaz Coleman fortsatte med sin mer «utviklede» sangstil, der vokalen ble mer enn ren bjeffing av okkulte linjer, slik tilfellet hadde vært på gruppas tidligste utgivelser.

Det var mulig å merke en viss påvirkning fra goth-band, som (Southern Death) Cult, Alien Sex Fiend og andre med tilhold rundt klubben The Batcave Cult. Sangene var gjennomgående upbeat og ofte utstyrt med fengende refreng og melodilinjer. Slik sett var Fire Dances lett å sette på, og den ble en venn med tiden, selv om den strengt tatt ikke loddet like dypt som de to første albumene.

Det ble kun gitt ut èn singel fra Fire Dances, den ultra-fengende Let’s All Go (To the Fire Dances). Her hadde gruppa kommet opp med en ikonisk låt, som plasserte seg pent ved siden av Wardance og Follow The Leaders. På denne gjorde Ferguson ett av sine beste arbeider med gruppa, og Walker hadde kommet opp med kanskje sitt aller sterkeste riff. Overraskende nok gikk denne perlen kun til 51. plass i UK. Da gikk det bedre med albumet; Fire Dances krabbet opp til en 29. plass.

Let’s All Go (To the Fire Dances) var en oppfordring til å samle seg og stå sammen. Dèt var en tematikk som også dukket opp på andre sanger, som The Gathering og Fun And Games. Tekstene bygde opp under Killing Jokes visjon om at band og tilhengere var ett, særlig i konsertsammenheng, hvor Coleman var seremonimester for kultens aktiviteter.

Rating: 7,5/10