Funeral Mist – Hekatomb (Norma Evangelium Diaboli cd, 2018)

1) In Nomine Domini; 2) Naught but Deatth; 3) Shedding Skin; 4) Cockatrice; 5) Metamorphosis; 6) Within the Without; 7) Hosanna; 8) Pallor Mortis

Først ni år etter Maranatha var det klart for album nummer tre fra Funeral Mist. Tre album I løpet av femten år var en beskjeden produksjon, men Arioch hadde også «dagjobb» som vokalist i Marduk. I perioden mellom Maranatha og Hekatomb ga Marduk ut fire album, så det var ingen grunn til å beskylde mannen for å ligge på latsiden.

Etter to usedvanlige provoserende omslag, var det en annen stil over innpakningen denne gangen. et bilde tatt nedenfra og opp mot tretopper i duskmørke, med gruppas logo effektfullt plassert i midten.

Trommeslager Lars Broddesson var ikke lenger kollega med Arioch i Marduk, men det var ikke til hinder for at han bidro også denne gangen. Det samme gjorde Devo, i rollen som tekniker. Resten tok Arioch seg av selv, med andre ord det meste av instrumenter og all vokal.

Der de to forgjengerne klokket inn på henholdsvis 65 og 53 minutter, nøyde Funeral Mist seg nå med 43 minutter. Borte var også det lengste låtene. Denne gangen ble det banket gjennom åtte spor, der de to lengste strakk seg mot syv og et halvt minutt.

Forgjengerne var rotfestet i black metal, men hadde også plass til en stor dose eksperimenter og influenser fra andre sjangre. Salvation og Maranatha plasserte seg i det progressive svartmetalfeltet, med tung helning mot avant metal. Hekatomb var mer rendyrket og rett frem. Det kaotiske, aggressive lydbildet, med den hatske vokalen, var fortsatt mye av det samme, men det var færre musikalske overraskelser denne gangen, selv om det fortsatt var noen feltopptak og et lite innslag av gregoriansk sang. Dermed ble Hekatomb mindre original enn forgjengerne, og la seg godt til rette i det enorme feltet med tradisjonelle black metal som kontinuerlig ble spyttet ut fra alle hjørner av verden. Låter som Shedding Skin, Within The Without, Pallor Mortis og Hosanna kunne vært levert av svært mange andre, og manglet den x-faktoren Funeral Mist hadde hatt tidligere.

Å påstå at Hekatomb var mislykket var likevel å gå for langt. Etter at den første skuffelsen hadde lagt seg, viste det seg at plata var en god avrivning av det beske slaget, med ett og annet spennende innstikk. Cockatrice harvet på i fire minutter, før et ambient parti (hadde han hørt Eno?) tok over og skapte en urolig stemning, og noe som lignet rock-som-rock avsluttet det hele. De to lengste sporene ble den største beholdningen, for også Metamorphosis skilte seg positivt ut. Her ble tempoet senket, og lytteren ble dratt gjennom et dunkelt musikalsk landskap, med gitarspill som nærmer seg tradisjonell doom. Her dukket det gregorianske koret opp, og hadde like god effekt her som det hadde på forgjengerne. Det var en genial vri, særlig i kombinasjon med Ariochs hyllende og spottende tekster om gud, satan, himmel og helvete.

Rating: 7/10