Bee Gees – Mr. Natural (RSO LP, 1974)

1) Charade; 2) Throw A Penny; 3) Down The Road; 4) Voices; 5) Give A Hand, Take A Hand; 6) Dogs; 7) Mr. Natural; 8) Lost In Your Love; 9) I Can’t Let You Go; 10) Heavy Breathing; 11) Had A Lot Of Love Last Night

 Om ikke Bee Gees lurte på veien videre før Life In A Tin Can, må det ha vært full alarm etter utgivelsen av albumet, som floppet elegant. Bee Gees var redusert til has-beens, som nå turnerte små klubber og mindre konsertlokaler. Det må ha vært fortvilende for brødrene, som fortsatt var unge og fulle av energi. De hadde også spilt inn en plate som RSO nektet å utgi, et album med tittelen A Kick In the Head Is Worth Eight In The Pants. Med den tittelen skjønner man at ambisjoner, tro på seg selv og fremtida var kastet på båten. Musikken på den uutgitte plata var mer av det som ikke fungerte på Life In A Tin Can, så refusjonen fra plateselskapet var sikkert til det beste for både fans og gruppe.

Det er ikke å overdrive å kalle produsenten Arif Mardin for Bee Gees’ redningsmann. Jerry Wexler og Ahmed Ertegun, fra gruppas amerikanske plateselskap Atlantic, anbefalte Mardin. De ga samtidig uttrykk for at gruppa burde nærme seg den svarte musikken av tiden. Philadelphia soul hadde enorm suksess med dansbar soulmusikk. De erfarne stjernemakerne mente dette kunne være en retning for brødrene.

Mr. Natural ble spilt inn høsten og vinteren 1973/74, i London og Atlantic Studios i New York. Arif Mardin jobbet i Atlantic Studios i en mannsalder og produserte en lang rekke mainstreamstjerner, fra Rascals, Bette Midler, Carly Simon, Aretha Franklin og Diana Ross til Hall & Oates, Roberta Flack og Donny Hathaway. Mr. Natural ble ingen stor kommersiell suksess, men den satte Bee Gees på sporet av noe, ga gruppa et oppdatert sound og en tro på fremtiden. Og den skulle som kjent bli rosenrød, da discoen velten inn over verden, med brødrene Gibbs hårete brystkasser i front.

Foreløpig var vi ved Mr. Natural, og hva skjulte seg under panseret på dette albumet? Det første det var verdt å stoppe opp ved var omslaget. Bee Gees var ikke å se, hverken på forsiden eller baksiden. Onde tunger ville ha det til at Atlantic ville tilsløre det faktum at plata var innspilt av tre «whiteys» fra England. Mr Natural var et langt skritt i retning av moderne svart r&b og popmusikk. Det passet gruppa godt, og ga ny inspirasjon. For Mr. Natural var, med et unntak, et inspirert album. Unntaket var åpningssporet Charade, en åleglått easylistening ballade.. Et spor helt uten Bee Gees’ balansekunst, hvor det pompøse og kommersielle som regel ble balansert med det oppfinnsomme og varige. Et spor så ute at jeg var på nippet til å rive stiften av plata og bruke den som frisbee. Det gjorde jeg heldigvis ikke, for åpningssporet var en enslig, sort svane i Mr. Naturals helhet.

Resten var en blanding av funky pop og ballader, med en overvekt på sistnevnte. Alt fungerte ikke like bra, men Mr. Natural holdt stort sett god standard, og var deres beste siden Trafalger (1971).  Særlig de tre opptempo låtene løftet Bee Gees inn i datidens amerika; Down The Road var stilig, funky danserock mot funk, med en gritty Barry i front, milevis unna halvslapp countrypop ala Life In A Tin Can. Arif Mardin var en suveren arrangør, og ga låten et stilig blåserarrangement. Heavy Breathing gikk i samme funky leie. Disse to pekte frem mot Main Course, som skulle komme året etter og virkelig sette brødrene på kartet igjen. Tittelsporet var nydelig soulpop, med en klassisk popmelodi, samsang av Robin og Barry og et kolossalt løft i refrenget; hyperkommersielt og totalt uimotståelig.

Balladematerialet var også gjennomgående godt, og de roligere låtene tjente på å bli arrangert og produsert av Arif Mardin, som dryste detaljer og stjernestøv over det hele, åpenbart til stor inspirasjon for brødrene. Gode eksempler var den sløye Throw A Penny, Lost In Your Love, I Can’t Let You Go og Elton John-pastisjen Dogs. Så ble noen av de øvrige litt anonyme, uten å falle ned på Charades nivå.

Alt i alt var Mr. Natural er klar forbedring, med ny retning og inspirasjon. Snart var de verdens mest populære gruppe.

Rating: 7/10