The Flaming Lips – Hit To Death In The Future Head (Warner LP, 1992)

1) Talkin’ ‘Bout The Smiling Deathporn Immortality Blues (Everyone Wants To Live Forever); 2) Hit Me Like You Did The First Time; 3) The Sun; 4) Felt Good To Burn; 5) Gingerale Afternoon (The Astrology Of A Saturday); 6) Halloween On The Barbary Coast; 7) The Magician Vs. The Headache; 8) You Have To Be Joking (Autopsy Of The Devil’s Brain); 9) Frogs; 10) Hold Your Head

På det tidlige nittitallet var store plateselskap villige til å satse på ukjente artister utenfor allfarvei, en praksis som gikk over styr etter at Nirvana ble signet til Geffen og solgte ufattelige mengder plater. Til og med villstyringene i Melvins var på et stort plateselskap i noen minutter. Det var tider. Allerede pre-Nirvana hadde Warner fått ørene opp for The Flaming Lips, og ga gruppa platekontrakt så tidlig som i 1990. Samarbeidet mellom dressene i Warner og psykhodene i The Flaming Lips ble overraskende nok langvarig.

Det første albumet på Warner fortsatte i sporene etter In A Priest Driven Ambulance. Besetningen var den samme, og Dave Fridman produserte. På forgjengeren hadde gruppa strammet opp sakene en smule, uten at det ble gitt unødvendige konsesjoner til markedskreftene. Der samme var tilfelle med Hit To Death In The Future Head. Bak et ellevilt omslag, med bilde av et toalett pyntet med små rundinger i diverse pastellfarger og bokstavene HIT skrevet i gyselig farge, befant ti  sanger med snurrige titler seg.

Omslag og titler til tross, Hit To Death In The Future Head var en ambisiøs og gjennomarbeidet plate. Hadde de kommet opp med noen flere låter som virkelig skilte seg ut, hadde gruppa vært på sporet av en klassiker. Slik det endte opp, ble Hit To Death In The Future Head en god plate, med litt uforløst potensiale. Dêt skulle imidlertid rette seg ved senere anledninger.

Selv om «oppstrammingen» av det musikalske innholdet som ble gjennomført på forgjengeren ble videreført, var det fortsatt mange sprell å finne. Uttrykket var en kombinasjon av åttitallets gitarrock, en dråpe garasjerock, noen smuler klassisk rock og store doser psykedelia, av både den opprinnelige typen og neopsykedelia, unnfanget med en godt utviklede evne til å komponere popmusikk. Her var det baklengsgitarer, trompeter, cello, fiolin, congas, pedal steel, trommemaskiner, fløyter, tympani og diverse lydeffekter, som gjorde enkle komposisjonene til luftig, morsom og hektende lytting. Gruppas popsensibilitet var i ferd med å slå gjennom glasstaket. Det gjorde ikke bare gruppa mer tilgjengelige, men også til et bedre band.

Wayne Coyne hadde også utviklet seg som vokalist, og var nå mer eller mindre på plass der han skulle være resten av karrieren. Coyne kunne minne om Neil Young, men hadde også et drag av noe annet, og tja, villere? Uansett var han en tilnærmet perfekt vokalist i dette universet.

Gode sanger var det som sagt flere av. Talkin’ ‘Bout The Smiling Deathporn Immortality Blues (Everyone Wants To Live Forever) hadde skurrende gitarer, som et Jesus And Mary Chain-light, med koring ala Beach Boys, spilt på 16 omdreininger. Som tilfelle var med skottene, var det en fengende melodi i bunn. Her hørtes The Flaming Lips ut som om de var signert til Creation Records. Dèt var ingen dårlig attest.

På Hit Me Like You Did The First Time spilte de skurrende gitarene annenfiolin, bak akustiske løsninger, før strømmen ble koblet inn og gitarene smakte av psykedelisk støyrock, men fortsatt med fengende pop som rettesnor. The Sun var neopsykedelia god som noe, med cello og trompet i arrangementet og slepende, seig melodiføring.

Gingerale Afternoon var nok en trivelig poplåt med støyende gitarer som pynt, og nok en gang med smak av neopsykedelia. Joking var en søt, forsoffen ballade, som sendte tankene til Neil Young. Den avsluttende Hold Your Head var lummer og småskummel, med en hviskende Coyne over rumlende komp, som blandet keyboards, gitarer og dramatisk filmatisk stemning til en flott avslutning.

De øvrige låtene var mer på det jevne, og ble litt blasse ved siden av høydepunktene.

Sampleproblematikk var for alvor i ferd med å røre på sitt stygge hode. Det tok nesten et år å få klarert et sample fra Michael Kamens filmmusikk til Brazil, Terry Gillians dystre science fiction-epos fra 1985. Dermed ble ikke plata utgitt før i august 1992, lenge etter at den var ferdig innspilt.

Rating: 7,5/10