Heldon – Stand By (Egg LP, 1979)

1) Bolero Part I – VIII; 2) Une drôle de journée; 3) Stand By

Richard Pinhas var virkeligproduktiv de siste årene på syttitallet. Han var en del av trioen Ose sammen Hervé Picart og François Auger, som ga ut sitt eneste album, Adonia, i 1978. I 1977 slapp han sitt første soloalbum, helelektroniske Rhizosphere. Han fulgte opp med Chronolyse i 1978, nok en elektronisk affære, inspirert av Klaus Schulze og en slags hyllest til Frank Herberts Dune-univers. Han rakk også et tredje soloalbum før tiåret var over, med det kjølige og bleke Iceland. Han tok seg også tid til et syvende Heldon-album (som vi skal se dukket det opp et nytt i 2002, dessverre må det sies).

Filosofien Pinhas hadde mye på hjertet, spesielt i forhold til politikk og samfunnsutvikling. Så godt som all musikken hans var instrumental, men gjennom titler, omslagskunst og stemningene han skapte, var han i stand til å kommunisere en virkelighet mange venstreradikale og andre bekymrede sjeler kunne kjenne seg igjen i. De første utgivelsene avslørte et tydelig anarkistisk og marxistisk ståsted, med hyllester til navngitte personer og bevegelser. Med tiden ble det hele mer tilslørt og subtilt, og flyttet seg tilsynelatende bort fra det jordnært politiske til marerittaktige visjoner over menneskehetens utvikling. En kjølig intellektualitet dominerte både Heldon og  soloalbumene, uten at musikken ble tørt akademisk. Dèt unngikk Pinhas ikke minst gjennom å blande inn inspirasjon fra science fiction, spacerock og andre populærkulturelle elementer. Men det var et dypt alvor over musikken, med advarsler om hvor det bar. I 2021 var det nesten sjokkerende å se omslaget på Stand By; en person tok seg til hodet i fortvilelse, kledd opp i fullt verneutstyr, mens en laserstråle passerte kroppen. Det var en perfekt kommentaren til covid 19.

Besetningen på Stand By var den samme som på forgjengeren. Det betød en siste runde med kvartetten Pinhas, Auger, Batard og Gauthier. De fire fikk litt vokalhjelp fra Pinhas gamle samarbeidspartner Klaus Blasquiz, fra Les Grande Bluesband. Blasquiz var vokalist i Magma gjennom syttitallet, og hans vokalise på det korte mellomsporet Une drôle de journée knyttet Heldon direkte til Christian Vander og hans kolossale bedrifter med Magma. Une drôle de journée var  skrevet av Magma-assosierte Patrick Gauthier og hadde typiske Magmavendinger.

Stand By var et naturlig endepunkt for Heldon. Det var deres beste album, og den endelige realisering av ideene Pinhas hadde jobbet med gjennom syttitallet. Stand By var en perfekt kombinasjon av elektronisk musikk, progrock og jazzrock, alt med et avantgardistisk tilsnitt. Stand By var like nådeløst insisterende som forgjengerne, men var helt fri for fett og unødvendige elementer. Stand By hadde også den beste produksjonen Heldon noen gang hadde hatt. Den var glassklar, tung og muskuløs, men samtidig smidig – og en smule svidd i kantene – som om Heldon på sine ekspedisjoner hadde kommet for nær solen.

Stand By ble innledet med side lange Bolero, som bestod av åtte deler, med titler som Rote Armeèe Fraction, Production, Distribution og endelig Deterrioration. Det var mulig å lese menneskehetens endelige fall inn i Boleros avslutning. Innledningsvis ble lytteren tatt med ut i verdensrommet, der synthtoner fløy gjennom luften, mens hakkete moog og tunge trommer i tilnærmet marsjtakt skapte uro; man kunne formelig se for seg fascister vandre i gatene. Lytteren kunne puste lettere da tempoet økte og noe som nærmet seg en (sjelden til Heldon å være) melodi, som nok en gang sendte tankene til Tangerine Dream. Først midtveis i Bolero dukket Pinhas’ gitar opp, der han tok seg til rette over bastant komp, flagrende synths og moog resten av stykket. Bolero var nok et bevis på gruppas unike musikalske visjon, nå endelig realisert til perfeksjon. Bolero var også uvant fengende og direkte lyttervennlig i all sin prakt, der gruppa for en sjelden gangs skyld kom også utrente ører i møte; Bolero fenget.

Side to startet opp med nevnte friminuttet Une drôle de journée, som ble innledet med anslag av spacerock, før musikken gikk over i det ramme, 14 minutter lange tittelsporet. I løpet av det knappe kvarteret skapte gruppa det andre definitive stykke Heldon-musikk, med alt fra synthorgier, avmålte støt av støy og lange strekk av fri rock, med Pinhas gitarer i fri flyt, varierende fra det hissige til det avmålte.

Rating: 10/10