Grinderman – Grinderman (Mute cd, 2007)

1) Get It On; 2) No Pussy Blues; 3) Electric Alice; 4) Grinderman; 5) Depth Charge Ethel; 6) Go Tell the Women; 7) (I Don’t Need You To) Set Me Free; 8) Honey Bee (Let’s Fly To Mars); 9) Man in the Moon; 10) When My Love Comes Down; 11) Love Bomb

I tillegg til aktiviteten med The Bad Seeds hadde Nick Cave etter hvert fått dreisen på en karriere som film- og teaterkomponist. Det første forsøket var en teateroppsetning av hans egen roman And The Ass Saw The Angel, med tekster av Cave og musikk av Mick Harvey og Ed Clayton-Jones. Han komponerte også filmmusikk til Ghosts… Of The Civil Dead (1988) og To Have and to Hold (1996), sammen med Harvey og Blixa Bargeld. Virkelig fart i sakene ble det imidlertid først da begynte å samarbeide med Warren Ellis. Sammen komponerte Ellis og Cave musikk til flere filmer og teaterstykker i årene mellom 2005 og 2007, blant annet til den mørke westernfilmen The Proposition. Dette ble opptakten til et langvarig og omfattende samarbeid mellom de to, både hva gjaldt filmmusikk og i andre sammenhenger.

Da Nick Cave følte behov for en annen inngangsvinkel for sitt daglige virke som låtskriver, vokalist og bandleder, tok han med seg Warren Ellis. Sammen med Martyn Casey (bass, akustisk gitar, kor) og Jim Sclavunos (trommer, perkusjon, kor) dannet de Grinderman. I Grinderman la Cave mer eller mindre bort pianoet, til fordel for gitaren. Han var etter eget utsagn ingen sofistikert gitarist, og det passet helt greit, for i Grinderman var Cave ute etter et primitivt uttrykk, der garasjerock, punkblues og støyrock var de fremste influensene.

Grinderman aka «Mini-Seeds» gikk i studio i London i mars 2007, med Nick Launay som produsent. I løpet av en liten uke spilte gruppa inn de ti sangene som fikk plass på den selvtitulerte debuten. I tillegg spilte de inn diverse b-sider til singler. Der gikk det unna, med andre ord. De ti sangene på plata var unnagjort på 40 minutter og det aller meste av stoffet ble levert som kontant, støyende rock.

Cave stod for tekstene, mens musikken ble skrevet i fellesskap. Femti år gamle Cave hadde det gøy på bekostning av seg selv og andre halvgamle menn, i tekster som var sjåvinistisk fortvilte, manne-primitive og morsomme. Han kastet all god smak ut vinduet, uten å fremstå hverken som en gammel gris eller fantast; han hadde tungen godt plassert i kinnet, og et fett glis, nikkende til de skumle kompisene sine. Innledningsvis ga han klar beskjed om at han var klar for å gå ned til kjelleren og sparke ut både bavianer, mus og annet rask; Get It On! Fortvilelsen dukket opp i neste låt, der Cave remjet om mangel på nærkontakt med det svake kjønn; No Pussy Blues! Han prøvde alt; leste Yates og Elliot, skiftet sengetøy, kjøpte blomster og spilte gitar – men ingenting hjalp, den unge fristerinnen ville rett og slett ikke ha gamlingen. Til slutt eksploderte sangen i støyrock, som rev skikkelig. Like, om ikke mer «liksom-nedrig» var han i Go Tell The Women, hvor gutta har bestemt seg for å forlate damene da de ikke får lov til «a little consensual rape in the morning».

Grinderman unngikk fellene så pass tradisjonell rock lett falt i. De turnerte både garasjerockere, avantballader og punkblues med stort vidd, og unngikk klisjeene og traurigheten som ofte rammet denne type musikk. Fremføringen hadde en stor del av æren for det, der medlemmene gjøv løs på instrumenter de ikke var spesielt kyndige på. Det gjaldt Caves nevnte gitarspill, men også Ellis elektriske mandolin og ditto bouzouki satte et røft, nesten amatørmesssig preg på det hele. Grinderman visste selvsagt hva de gjorde, og de fikk denne urrocken til å svinge fandenivolsk. Sammenligning med Caves gamle band The Birthday Party var uungåelig, men misforstått. Grinderman var et helt annet beist. Medlemmene i The Birthday Party hadde en mangel på livserfaring, en desperasjon og energi som de godt voksne gutta i Grinderman forstod at de ikke var i nærheten av, og heller ikke forsøkte å gjenskape, heldigvis. Grinderman holdt seg til et vindskeivt, rått avantrockstuk med med en og annen utblåsning (særlig på de to første sporene), der gammelmannsgneldring erstattet ungdommelig sinne og frustrasjon.

Ved nærlytting vokste sangene på «Grinderman» seg sterke, og hadde en større variasjon enn de første avspillingene ga inntrykk av. Det var riktignok et flertall av røffe sanger, men det var også plass til jazzblues i Go Tell The Women, balladegitarkok i tittelsporet, og den vakre og såre Man In The Moon, om sønnen som hadde blitt fortalt at faren var astronaut og var på månen.

Rating: 8/10