Nick Cave & The Bad Seeds – Live from KCRW (Bad Seed Limited cd, 2015)

1) Higgs Boson Blues; 2) Far from Me; 3) Stranger Than Kindness; 4) The Mercy Seat; 5) And No More Shall We Part; 6) Wide Lovely Eyes; 7) Mermaids; 8) People Ain’t No Good; 9) Push the Sky Away; 10) Jack the Ripper

På tampen av Nick Cave & The Bad Seeds’ tre måneder lange verdensturne beriket de en liten gruppe menneskers liv gjennom en intimkonsert for radiostasjonen KRCW i Santa Monica, California. 18. april 2013 fremførte et for anledningen nedstrippet The Bad Seeds et utvalg nye og gamle sanger foran 180 personer. I november samme år ble konserten utgitt på cd og vinyl, med påskriften «No rehearsals, no cameras, no overdubs. This is the result.»

The Bad Seeds bestod for anledningen av Warren Ellis, Martyn Casey, Jim Sclavunos og Barry Adamson. Sistnevnte konsentrerte seg om orgel og perkusjon. Cave selv satt bak pianoet. Det var hele veien utmerket musisering, og Caves vokal var upåklagelig. Han var åpenbart i godt, avslappet humør, der han spurte publikum om «ok, what now?» og fikk diverse låttilter fra sin rikholdige katalog kastet tilbake, inkludert en munter forespørsel om Nick The Stripper, The Birthday Partys gamle glansnummer. Det ble ingen strippeNick, men Cave gravde frem noen dype kutt fra katalogen og blandet disse med nyere sanger.

Konserten åpnet med en herlig versjon av Higg Boson Blues, fra Push the Sky Away. Den abstrakte fortellingen var satt til et mer akustisk akkompagnement enn i studioversjonen, uten at dette satte den i skyggen av originalen. Push The Sky var også representert med Mermaids, Wide Lovely Eyes og tittelsporet, alle fremført litt enklere enn på originalenes komplekse lag av teksturer. Særlig Mermaids gjorde seg godt fra scenen, med en latterlig sterk melodi og et arrangement som ikke gjorde skam på klassikeren, inkludert den mest konservative, Neil Youngske gitarsoloen i hele Cave-katalogen, levert av Warren Ellis. Puh!

To av de største høydepunktene denne kvelden var hentet fra The Boatman’s Call. Både Far From Me og People Ain’t No Good ble levert i sobre og og likevel intense versjoner, som om det tekstlige innholdet hadde sèget på og bekreftet seg ytterligere i løpet av de 16 årene som hadde gått siden de ble spilt inn første gang. Disse to sangene stod godt til tittelsporet fra And No More Shall We Part, som også ble levert med en inderlighet som hadde lagt på seg gjennom årenes løp. Levd liv hadde satt sitt preg og det var som om Cave sang både til seg selv og til sin kone, som sangen var skrevet til, denne kvelden.

De som på jakt etter en dose The Bad Seeds i rånerock-modus, ble avspist med Jack The Ripper, som ble levert i en knusende versjon. Låten var opprinnelig å finne på Henry’s Dream, og var konsertens mest overraskende valg, sammen med Stranger Than Kindness fra 1986s Your Funeral…My Trial.

The Mercy Seat var også med, her i en nedstrippet, pianodrevet versjon, langt unna originalens store musikalske drama. Den fungerte greit også i sitt nye arrangement, men en så ikonisk låt ville alltid slite i sammenligning med originalutgaven alle kjente.

Live from KCRW hadde mye god musikk å by på for tilhengere av Cave. Platen var likevel ikke helt essensiell, isolert sett, og mer av et artig øyeblikksbilde og et punktum for perioden rundt Push The Sky Away.

Rating: 7,5/10