Black Sabbath – Vol. 4 (Vertigo LP, 1972)

1) Wheels Of Confusion; 2) Tomorrow’s Dream; 3) Changes; 4) FX; 5) Supernaut; 6) Snowblind; 7) Cornucopia; 8) Laguna Sunrise; 9) St. Vitus Dance; 10) Under The Sun

Da Black Sabbath ga ut sitt fjerde album i september 1972, var stjernestatusen godt etablert. Som for de fleste andre britiske artister var USA det forjettede land. Langt der borte over dammen lå de virkelig store mulighetene, med verdens største musikkmarked. I tillegg var selvsagt drømmen om California girls og sex, drugs & rock & roll i ente potens uimotståelig for fire arbeidsklassegutter fra Birmingham. I forbindelse med innspillingen av Vol. 4 leide gruppa et hus i Bel Air, California, som skulle fungere som kombinert øvingslokale (i garasjen!) og festlokale. For her skulle det både spilles inn musikk og festes.

Om det var musikken eller festen som kom først vites ikke, men det som er helt sikkert er at det var tilgang til formidable mengder kokain. De fire forsynte seg grovt av det hvite stoffet, faktisk så pass grovt at de ønsket å oppkalle albumet etter en sang om opplevelsene. Å titulere albumet Snowblind ble riktignok for tøff kost for plateselskapet, men låten fikk i hvert fall plass på platen, som til slutt fikk tittelen Vol. 4. Som et lite pek til omgivelsene takket de «The Great COKE-cola» på omslaget. Det tilnærmet grenseløse inntaket av kunstige stimuli skulle som kjent ta mer eller mindre knekken på Sabbath etter hvert, men i 1972 var de fortsatt i form og leverte sitt fjerde sterke album på rad.

Vol. 4 ble spilt inn i Record Plant Studios i Los Angeles. Gruppa hadde gitt beskjed til Rodger Bain, som hadde produsert de tre første platene, at hans tjenester ikke lenger var nødvendige. Denne gangen produserte de selv. I tillegg ble gruppas daværende manager Patrick Meehan kreditert som produsent, selv om hans innsats etter sigende var marginal.

Vol. 4 endte opp som et inspirert, tungt og samtidig variert album, på tross av de intense «festlighetene» underveis. Sabbath strakk seg ut i flere retninger, samtidig som de ivaretok ryktet som verdens tyngste og mørkeste band. Her var det blytunge metallåter, en pianoballade, rene lydeffekter, en instrumental som nærmet seg new age og mere til. Samtidig utgjorde Vol. 4 et godt hele, der variasjonen i materialet og et «åpnere» lydbilde, som ga god plass til Iommis riff, Butlers bass og ikke minst trommeslager Wards unike sving. Dessuten sang Ozzy Osbourne bedre enn noensinne.

Vol. 4 åpner med den lange Wheels Of Confusion, som innledningsvis hvilte på bluesriff. Her opererte Sabbath nærmere klassisk rock enn noensinne, ikke langt unna det Led Zeppelin drev med da de var i sitt tyngre hjørne. Wheels Of Confusion nærmet seg det delvis progressive uttrykket Black Sabbath skulle utforske på det neste studioalbumet.

På Tomorrow’s Dream var de tilbake i mer typisk stil, der de valset slemt frem, med en tekst hvor Ozzy sang om å komme seg unna kjærlighetssorg og depressive tanker. Resultatet var en ny god låt, om noe mer på det jevne enn det enorme åpningssporet. Kjærlighetssorg var også tema i Changes, en balladevals med piano, mellotron og Ozzy i front. Teksten ble skrevet etter at ekteskapet til Bill Ward gikk i oppløsning. Changes inneholdt ikke akkurat stor lyrikk, heller i andre enden av kvalitetsspekteret. Men melodien var vakker og varig.

Etter den korte FX, som kun bestod av at Iommi slo på gitaren med kjedet sitt, ble side en avsluttet med et nytt høydepunkt. Supernaut var blyrock med herlig riff, dundrende driv og et sløyt, jazzy brekk fra Ward. Ikke rart den ble en stor favoritt hos Frank Zappa.

Over på side to dunket notoriske Snowblind i vei, og den var ikke mye dårligere enn Supernaut. Også denne hadde innslag av klassisk rock, og en luftig produksjon, samtidig som gruppas suverene tyngde var i behold. Og for en tekst; snakk om være dypt nede i misbruket. Tekstens insistering på at «snøen» var veien til lykke var riktignok krydret med en teskje tvil, som gjorde det hele ekstra virkningsfullt når man vet hvor ettertrykkelig gruppa gikk på snørra noen år senere.

Cornucopia var like tung og stygg som Snowblind, men gjorde ikke like stort inntrykk, selv om tekstens lefling med galskap stod godt til de brukbare riffene. Instrumentale Laguna Sunrise balansert på grensen til det tannløst banale, men landet på begge bein ved hjelp av et ulmende element av fare, oppnådd gjennom Iommis bruk av mellotron.

På St. Vitus Dance, med sitt folk-boogiedriv, var Sabbath tilbake i nærheten av Led Zeppelin. Den var lettbeint, med sedvanlig godt gitararbeid fra Iommi. Den etterlot likevel ikke det helt store inntrykket. Bedre da var den mørke, seige doomrockeren Under The Sun. Her åpnet det rolig og ufattelig tungt, før det skjøt fart mens Ozzy remjet om at han hverken trengte jesusfreaks eller satanister til å rettlede seg, han skulle klare seg selv. Under The Sun hadde, som de andre høydepunktene på Vol. 4, flere temposkift og riff underveis, noe som ga resultatet et smått progressivt tilsnitt.

Vol. 4 solgte til platina i både USA og Canada, og gikk inn på topp 10 i UK.

Rating: 8/10