Grouper – The Man Who Died in His Boat (Kranky LP, 2013)

1) 6; 2) Vital; 3) Cloud in Places; 4) Being Her Shadow; 5) Cover the Long Way; 6) Difference (Voices); 7) Vanishing Point; 8) The Man Who Died in His Boat; 9) Towers; 10) STS; 11) Living Room

I tillegg til Violet Replacement lagde Harris i 2012 et album sammen med Jesy Fortino (aka Tiny Vipers), under gruppenavnet Mirroring. Plata ble utgitt på Kranky Records, samme plateselskap som Grouper nå var signert til.

Groupers første trekk etter at hun kom til Kranky var å slippe en samling innspillinger fra 2007 og 2008, som opprinnelig var tiltenkt å ha blitt utgitt lenge før de faktisk kom ut. Musikken stammet fra samme periode som Dragging A Dead Deer Up A Hill, og The Man Who Died in His Boat var virkelig et søsteralbum til denne. Begge utgivelsene var dominert av akustisk gitar og sang, og var de mest nedstrippede og musikalsk definerte platene Harris hadde laget så langt.

Selv om The Man Who Dies In His Boat bestod var av arkivmateriale, i mangel av et bedre begrep, var det på ingen måte b-vare Grouper leverte. Tvert imot var det et av hennes beste album så langt, og en glimrende parkamerat til Dragging A Dead Deer Up A Hill. Låtene på de to platene gikk om hverandre i denne lytterens bevissthet og de fleste sporene kunne figurert på begge. Dragging.. var kanskje et lite knepp sterkere totalt sett, men det var små marginer. Sanger som tittelsporet, Towers, Vital, Living Room (særlig den) og den mystiske Vanishing Point var blant det beste Grouper noen gang hadde prestert. Med unntak av nevnte Vanishing Point, som dro seg frem på tåkedis og ekkopakket, rustent piano, som nok en gang sendte tankene til William Basinski, var låtene bygget på Groupers sedvanlige dronende akustiske gitarer, som ble supplert med vakre vokalmelodier som ga seg til kjenne for alle lyttere med litt tålmodighet. Selv om musikken hadde åpnet seg gjennom klarere produksjon, var mystikken fullt på plass, og kanskje enda mer å kjenne på da Harris nå var nærmere lytteren og mindre skjult av lagene med slurete, skurrende droner. Hennes myke, dype melankoli formelig rant ut høyttalerne og traff lytteren med sjelden kraft.

Tittelen var hentet fra et minne Harris hadde om da hun fant en forlatt seilbåt på en strand. Båten var ikke havarert, kun forlatt. Omslaget var en perfekt representasjon av innholdet; et svart-hvitt bilde av Liz Harris’ mor som ung kvinne, nervøst tittende på noe utenfor bildet, mens hun hadde hånden til munnen. Hva så hun på? Var det noe hun var redd for? Den samme usikkerheten hang over musikken, som en svak skygge, et mildt skydekke, som kunne ta form av tordenvær eller sprekke opp og slippe solen inn.

Rating: 8/10