The Electric Prunes – Mass In F Minor (Reprise Records LP, 1968)

1) Kyrie Eleison; 2) Gloria; 3) Credo; 4) Sanctus; 5) Benedictus; 6) Agnus Dei

Selv om ikke Underground ble den store suksessen, fortsatte The Electric Prunes karrieren, med delvis ny besetning. Det stod ikke på ambisjonene, og etter forslag fra David Hassinger og manager Lenny Poncher, ble det enighet om at gruppen skulle gå nye veier. Nå skulle lages et album hvor gregoriansk høysang skulle kombineres med psykedelisk rock, intet mindre. Det var en voldsom ambisjon, og skulle det vise seg, en vel kraftig utfordring for de unge musikerne. De var ikke de eneste som tenkte stort og ambisiøst på denne tiden. The Moody Blues ga ut Days Of Future Past i desember 1967, samtidig som The Electric Prunes gikk i studio for å spille inne Mass In F Minor, og i mars 1968 debuterte The Nice med The Thoughts of Emerlist Davjack.

Komponisten, arrangøren og musikeren David Axelrod ble engasjert til å skrive musikken. Axelrod var en klassisk skolert musiker, som hadde slått igjennom ved å være mannen bak flere utgivelser med den afroamerikanske sangeren Lou Rawls. I 1968 skulle han også komme i gang med en solokarriere, med flere særegne album i grenseland mellom neoklassisme, rock og soul. Før han kom så langt var det klart for samarbeid med The Electric Prunes.

Axelrod fikk frie hender av produsent David Hassinger, og kom opp med en religiøs messe, med latinske og greske tekster, og en tradisjonell liturgi. Musikken var en form for kompleks, orkestrert rock, som The Electric Prunes slet med å realisere. Selv om gruppen deltok på deler av innspillingene hadde medlemmene ikke ferdighetene som skulle til for å spille inn hele «verket» innenfor fastsatt tidsramme og i overensstemmelse med Axelrods forventinger. Dermed ble deler av musikken fremført av studiomusikere, blant annet fra den kanadiske gruppen The Collectors. James Lowe stod riktignok for vokalen, som ble multitracket, for å få frem den rette religiøse korfølelsen. Hvordan medlemmene opplevde å bli satt i baksetet på egen bil nok en gang vites ikke, men det kan neppe ha vært særlig tilfredsstillende. Etter et kaotisk forsøk på å fremføre Mass in F Minor fra scenen begynte gruppen å falle fra hverandre, og etter en turne på våren 1968 var det slutt for The Electric Prunes. I hvert fall for James Lowe, Mark Tulin og de andre daværende medlemmene, om ikke for gruppenavnet.

Og hvordan låt så Mass In A Minor? Faktisk slett ikke verst. Platen har fått status som et mislykket eksperiment fra en tid da alt var i ferd med å bli lov. Dèt er en ufortjent skjebne. Mass In A Minor spilte som et vellykket stykke orkestrert freak-rock, med god plass til lange gitarutblåsninger og instrumentale partier, og Axelrods notoriske beats; han hadde evnen til å kombinere rock, funky rytmer, orkestrerte arrangementer og pompøse melodier til en fascinerende hele. Musikken var utpreget filmatisk. Han malte på store lerreter, med bred pensel. Inn i dette la han trommer og bass langt fremme i lydbildet, noe som ga musikken en unik rytmisk følelse. Teknikkene han benyttet på Mass In A Minor skulle foredles i årene som fulgte, både på et nytt album under The Electric Prunes-navnet, men også gjennom flere vellykkede plater i eget navn. James Lowes innsats som vokalist må også nevnes. Hans skumle og lavmælte stemmebruk bidro til å skape en kløende følelse av uhygge, som stod godt til den hissige gitaren, de bankende rytmene og orkesterets luftige svev. Den mørke Kyrie Eleison dukket senere opp i en scene i filmklassikeren Easy Rider.

Rating: 7,5/10