Black Sabbath – Born Again (Vertigo LP, 1983)

1) Trashed; 2) Stonehenge; 3) Disturbing The Priest; 4) The Dark; 5) Zero The Hero; 6) Digital Bitch; 7) Born Again; 8) Hot Line; 9) Keep It Warm

Det var mange grunner til å heve øyebrynet over Born Again. Her var det ingredienser som verdensberømt hard rock-vokalist kommer og forsvinner igjen, et av tidenes verste og mest komiske omslag, voldsomme Stonehenge-inspirerte scenekulisser som ikke kunne brukes, og mer til.

Etter at  Dio og Appice sluttet stablet Tony Iommi og Geezer Butler en ny utgave av Black Sabbath på beina. Gledelig nok hadde Bill Ward kommet til hektende igjen, etter en solid tur på tørkeløftet, og tok plass bak trommesettet igjen. Dermed var tre fjerdedeler av originalbesetningen på plass. Forholdet til Ozzy Osbourne, og ikke minst hans suksess som soloartist, gjorde det uaktuelt å få han inn i folden igjen. Etter å ha testet ut flere sangere endte de utrolig nok opp med å få med seg Ian Gillan. Gillan var selvsagt mest kjent som vokalist i Deep Purples på første halvdel av syttitallet, men han hadde også stablet på beina en brukbar solokarriere etter perioden med Purple.

I utgangspunktet skulle prosjektet promoteres som en supergruppe, under navnet Butler-Gillan-Iommi-Ward, men dèt satte plateselskapet en stopp for, ved å påpeke at Iommi og co var forpliktet til å levere et nytt Sabbath album. Born Again ble dermed det ellevte studioalbumet i rekken fra Sabbath. Dèt gjorde spesielt Ian Gillan sur og misfornøyd.

Born Again ble utgitt i august 1983. Albumet var utstyrt med et forferdelig omslag, med en skrikende, blodrød djevelbaby. Et omslag så flaut og ille at medlemmene gremmet seg. Manager Don Arden var imidlertid klokkeklar på at dette var et omslag kidsa ville elske. Og akkurat dèt fikk han rett i, i hvert fall om man la salgstallene til grunn. Born Again gikk til 4. plass i UK. Så var nok 39. plass i USA skuffende, men Norge (14.plass) og Sverige (7. plass) var med!

Albumet ble spilt inn i England i løpet av mai 1983. Det var etter sigende en vilter innspillingsperiode, med fest og rabalder, til en nylig nykter Bill Wards store skrekk. Ut av det hele kom det et merkelig album, som til tross for bred fordømmelse da det kom ut hadde sine positive sider.

Born Again var en surrealistisk musikalsk opplevelse. Ian Gillans tekster og vokalmelodier var sterkt forbundet med Purples smidige, blå eleganse og traff Sabbath seige godstog med et smell. Det låt akkurat så merkelig som man kunne tenke seg. Etter første lytt var denne anmelderen enig med seg selv om at dette var utilgivelig. Men Born Again åpenbarte noen kvaliteter etter gjentatt lytting, selv om det fortsatt var en følelse av «pølse i vaffel»  over resultatet.

Gruppen hadde komponert syv nye sanger, (de to øvrige sporene var korte instrumentale bagateller) og produksjonen, som riktignok ble kritisert for å være grumsete, men som var det på riktig vis, sørget for et  saftig og muskuløst lydbilde. Gillans tekster var langt unna både Butlers og Dios, men fungerte greit. Låtene balanserte mellom det typisk Sabbath-blyloddet og Purples bluesbaserte hard rock. Slik sett ble helheten «rar», men tatt hver for seg var sangene tidvis underholdende lytting.

De to storslåtte, nesten-voldelige utblåsningene Disturbing The Priest og Zero The Hero var høydepunktene på platen. Begge dro av gårde i Sabbath-land, men Gillan maktet å holde tøylene i tordenstormen han red. De nøt godt av en elegant bruk av teksturer og stemninger, som løfter dem opp til noe av det beste Sabbath hadde gjort siden Sabotage i 1975.

Trashed lå nærmest Purple, med brukbart driv og typiske Gillan-vendinger i vokalarbeidet. Teksten omhandlet sangerens famøse vraking av Bill Wards bil. I samme leia, og kanskje enda nærmere Purple, var Digital Bitch, med en hysterisk, kvinnefiendtlig tekst. Begge låtene var ren hard rock, som nok ikke var verdig så pass navngjetne herrer som det her var snakk om, men som likevel holdt sånn noenlunde mål. Tittelsporet var dessverre en slapp ballade, som ikke engang Gillans rasp kunne redde fra kjedsomhetens agg. Om man klarte å se forbi den grisete, trøtte teksten, var Keep It Warm bedre, med sitt store løft i refrenget.

Det ble gjennomført en turne i forlengelsen av plata, riktignok uten Bill Ward, som fryktet å havne på galeien igjen og stod av. Ian Gillan så takk for seg etter turneen. Han ble senere gjenforent med  gamle venner i Deep Purple, som gjorde comeback i 1984.  Før det opplevde han noe av det mest Spinal Tapske som har skjedd i rockehistorien, da Sabbaths storstilte Stonehenge-anordninger ikke fikk plass på noen av scenene på turneen. Det skyldes visstnok en byggeteknisk misforståelse om meter kontra fot. Historien om dvergen får vi la ligge.

Rating: 6/10