The Bats – Silverbeet (Flying Nun cd, 1993)

1) Courage; 2) Sighting The Sound; 3) Too Much; 4) Slow Alight; 5) Valley Floor; 6) Love Floats Two; 7) Green; 8) No Time For Your Kind; 9) Straight On Home; 10) Before The Day; 11) Stay Away; 12) Drive Me Some Boars; 13) Half Way To Nowhere

The Bats fikk, selv uten det store platesalget, brukbart med oppmerksomhet også utenfor New Zealand, og da spesielt i USA. De turnerte i statene flere ganger og varmet blant annet opp for Radiohead i 1993. Det var før Oxfordgjengen nådde de store høydene, men ikke desto mindre var det en god del oppmerksomhet rundt Thom Yorke og co i forbindelse med debutalbumet og singelen Creep. The Bats fjerde album, Silverbeet, ble et høydepunkt i USA hva gjaldt oppmerksomhet, blant annet ved nå en sjetteplass på albumlisten til innflytelsesrike College Music Journal.

Silverbeet, viss tittel må ha vært en hyllest The Fab Four, ble spilt inn USA, nærmere bestemt i The Outpost, i Stoughton, Massachusetts, et studio som ble benyttet av blant andre Pere Ubu, Dropkick Murphys og Kirsten Hersch (Throwing Muses). Produsent Nick Sansano var byttet ut med Lou Giordano. Giordano hadde mange produksjoner bak seg, for blant andre Mission Of Burma, Volcano Suns, Big Dipper, Lemonheads, Sugar og Moving Targets. Han visste hvordan lyden av gitarer, trommer og bass skulle gjenskapes med finesse og kraft uten å lyde polert eller forsert. Dèt nøt Silverbeet godt av, med en produksjon som var enda et knepp mer kjøttfull enn «søsteren» Fear Of God, uten at det ble upassende mye muskler i uttrykket.

The Bats var fortsett seg selv. Robert Cook komponerte fengende og fengslende folkpopsanger og pakket dem inn i arrangementer for gitar, bass og trommer, med litt krydder på enkelte låter. Det hele fløt stort sett frem i midt tempo, med ringlende gitarer, sterke refrenger og gode stikk. Tidligere hadde mange av sangene hatt hjelp av fiolin og bratsj, både av den gnagende, smått atonale sorten (Galbraith) og mer forskjønnende, romantiske (Starrett). Det elementet var fraværende denne gangen og for alle gode formål var det Scott og Woodwards gitarer som bar hele børen, med forsiktig hjelp av keyboard noen steder. Det ga en konsentrasjon av uttrykket, men gjorde også arrangementene mer endimensjonale.

Det hadde vært på sin plass med en mer gjennomgående fornyelse. The Bats brukte i hovedsak samme oppskrift for fjerde gang på rad, og til tross for visse endringer produksjon og arrangement ble det vanskelig å holde interessen opp like intenst som tidligere.

Så skal jeg skynde meg og si at det var flotte øyeblikk å finne denne gangen også, og at det som vanlig var en fornøyelse å høre Scotts sanger, selv om overraskelsesmomentet var en saga blott. Åpningssporet Courage var en av deres beste låter overhodet. Det samme kunne sies om den sjeldent drivende Sighting The Sound, hvor Kaye Woodward løftet resultatet med sjelfull koring, som stod i perfekt, feminin kontrast til Scotts røst. Utover platen dabbet det litt av, uten at det noen gang ble direkte uengasjerende. Det var alltid en sann svir å høre Scott og Woodward synge sammen, ikke bare på Sighting The Sound, men også i sanger som Valley Floor og den kvikke lykkepillen No Time For Your Kind. Sistnevnte var så god at 90 % av alle indieband hadde ofret armen for å komme opp med noe på samme nivå.

Rating: 7,5/10