The Band – Stage Fright (Capitol LP, 1970)

1) Strawberry Wine; 2) Sleeping; 3) Time To Kill; 4) Just Another Whistle Stop; 5) All La Glory; 6) The Shape I’m In; 7) The W. S. Walcott Medicine Show; 8) Daniel And The Sacred Harp; 9) Stage Fright; 10) The Rumor

Etter å blitt dradd inn i det kommersielle maskineriet med salgssuksessen til «The Band», ønsket de fem å finne tilbake til seg selv og kanskje også til den jordnære mystikken som lå tykt over debutalbumet. De ønsket å spille inn sitt nye album på direkten, foran et lite publikum i «hjembyen» Woodstock, nærmere bestemt i det lille teateret Woodstock Playhouse. Det skulle imidlertid vise seg vanskelig, da det lokale kommunestyret satte foten ned. De var redde for tilstander ala Woodstock-festivalen, hvor hundretusener av ungdommer invaderte den lille fredelige pletten som var hjembyen deres. Snakk om dårlig behandling av lokale helter! Dermed ble det ingen konsertinnspilling, men de valgte likevel å bruke det sjarmerende teateret. De fikk rigget lokalet om til et studio, og spilte inn Stage Fright der i løpet av intense 14 dager i juni 1970.

Sjarmerende og inspirerende lokaler til tross, alt var slett ikke fryd og gammen. De fire øvrige medlemmene ble misfornøyd da de forstod hvor mye mer Robertson tjente enn dem, som følge av at han stod som komponist på det aller meste av materialet på «The Band». Helm og de andre syntes deres bidrag ikke ble godt nok honorert, de var da først og fremst et band; The Band faktisk. Så viste det seg at det også på Stage Fright ble Robertson som komponerte det meste, kun med hjelp fra Manuel og Helm på noen sanger. Det hjalp heller ikke på stemningen at Helm, Danko og Manuel alle hadde lagt til seg en lei heroinvane. Fremgangen hadde også medført et ytre press om mer suksess, og oppsummert var det ingen overdrivelse å si at rockedyret bet gruppen ganske kraftig i baken. Det gikk ut over samholdet, det samholdet som hadde gitt så singulære resultater på de to første platene.

Robertson ønsket å lage en enklere rock & roll plate denne gangen. En lystig og trivelig samling fengende låter, uten alt for mye alvor. Han synes det hadde blitt noe overkant seriøst og alvorstungt over «The Band». Mange av sangene på Stage Fright  var da også rett frem rock & roll, med kvintettens unike sving på plass. Tekstene derimot, var en annen skål. Mens de hadde fremstått som mytiske historiefortellere på Music From Big Pink og «The Band», tok tingene en annen vending på Stage Fright. De to første platene var fulle av historier om fiktive karakterer, gjerne satt i historiske settinger og helst med tunge bibelske drag. De var lite direkte personlige og overførbare til medlemmenes egne liv. Dèt endret seg radikalt med Stage Fright, hvor tekstene var mer personlige og mørkere, og tok for seg erfaringene gruppen hadde gjort på godt og (mest) på vondt. Og dette på tross av Robertson egentlig ikke ønsket å skrive personlige tekster. Han likte heller å indirekte si noe om seg og sitt gjennom forskjellige narrativ. Denne gangen klarte han likevel ikke å holde inne om opplevelsene de siste årene.

Kontrasten mellom Robertsons tekster og countryrocken og rock & rollen som dominerte det musikalske uttrykket, ga Stage Fright en spesiell stemning, uten at det var til hinder for at resultatet ble en svært sterk plate, om enn noe mindre magisk enn forgjengerne. Platen hadde ikke det storstilte, nesten monumentale over seg som de to forgjengerne hadde. Men Stage Fright inneholdt ti fengende sanger, fenomenalt spilt og sunget, og med et kontant driv de ikke hadde hatt tidligere. Stage Fright var rootsrock mer enn noe annet, som løftet seg høyt over det aller meste av roots som har blitt utgitt siden. For selv om The Band gikk mer rett på denne gangen, hadde de sine enorme ressurser intakt; Robertsons evne til å komponere både fengende rock & roll og såre ballader, Helm, Danko og Manuels sang, rytmeseksjonens særegne sving, Robertsons forståelse for hva man skal og ikke skal spille av gitar, og Garth Hudsons ornamentering av sangene, med blåsere, trekkspill og tangenter.

Robertson hadde blitt kjent med den unge popmagikeren Todd Rundgren, og inviterte han til å bidra som tekniker på Stage Fright. Rundgren var allerede den gangen en bestemt type og bidro til at The Band på tross av samarbeidsproblemer klarte å lande et album i løpet av noen uker. Temperaturen var riktignok høy underveis, der Levon Helm løp etter Rundgren for » å brekke han i to», som han så elegant formulerte det.

Tungsinn og problemer til tross, Stage Fright bør først og fremst huskes for sine sterke sanger. Samtlige ti spor hadde noe ved seg, og platen spilte godt tvers igjennom, med noen store høydepunkter. Balladene var fantastiske også denne gangen; All La Glory ble sunget av en Helm med hele sørstatshistorien i ryggmargen, flankert av Hudsons trekkspill – resultatet var ren «chicken skin music». Den melankolske Sleeping var ikke dårligere. Den ble sunget av Manuel, som også skrev den sammen med Robertson, og danset frem i valsetakt uten noe egentlig refreng, men med en intens tilstedeværelse og et komplekst arrangement. Det var et av de største øyeblikkene Manuel ga verden i løpet av sin karriere. På The Rumour sang både Helm, Manuel og Danko, til denne lytterens store fryd, selv om låten kanskje ikke var like overveldende som de andre nevnte.

De raskere låtene traff også planken, takket være sterke melodier og fantastisk musisering. Tittelsporet var jublende nesten-soul, sunget av Danko, med fenomenalt trommespill fra Helm og pianospill fra Manuel. Teksten om mannen som hadde sceneskrekk var nok oppriktig ment, både direkte og indirekte; kanskje mest av alt det siste, som et apropos til rock & roll livet.

The Shape I’m In ble en av deres mest kjente låter, og hadde det funky draget som viste frem medlemmenes unike sans for gospel og soul. Undertegnede er enda svakere for The WS Walcott Medicine Show, hvor Robertson for en gangs skyld var tilbake i historiefortellingen og musikkens grove funk ble dandert med sjelfull sang av Helm og Danko, og blås av Hudson. Man må heller ikke glemme Just Another Whistle Stop, som hadde et drag av Motown over seg, med soulsangeren Richard Manuel i front. Og for ikke å glemme den klassiske Helm-balladen Daniel And The Sacred Harp. Topp saker.

Rating: 9/10