Black Sabbath – Forbidden (I.R.S. cd, 1995)

1) The Illusion Of Power; 2) Get A Grip; 3) Can’t Get Enough; 4) Shaking Off The Chains; 5) I Won’t Cry For You; 6) Guilty As Hell; 7) Sick And Tired; 8) Rusty Angels; 9) Forbidden; 10) Kiss Of Death

Black Sabbath var et synkende skip, og mannskapet forlot stadig vekk kaptein Iommi. Etter turneen som ble dokumentert på Cross Purposes Live, forlot både Bill Ward og Geezer Butler nok en gang Sabbath. Iommi må kjent på fristelsen av å la det hele gå, men hadde forpliktet seg til ytterligere ett album for I.R.S, og dermed var det bare å sette sammen en ny besetning. Det vil si, nytt og nytt, det var de gamle traverne Cozy Powell (trommer) og Neil Murray (bass) som ble med igjen. De hadde begge spilt i Sabbath tidligere og med disse på plass var besetningen fra mislykkede Tyr samlet igjen. Sammen med vokalist Tony Martin og den trofaste tangentmannen Geoff Nicholls spilte Iommi og de to tilbakevendte sønnene inn Forbidden i Liverpool, i desember 1994.

Av en eller annen grunn hadde Iommi bedt gitarist Ernie C. fra Body Count om å produsere. Body Count var et av prosjektene til rapperen Ice T, og hadde spesialisert seg på slagordpreget hard rock med hiphopinfluenser. Kombinasjonen metal og hiphop hadde resultert i flere store kommersielle suksesser, som blant annet kombinasjonene Aerosmith/Run DMC og Anthrax/Public Enemy. Å tro at Sabbath seige drag skulle passe sammen med hiphop var nok likevel ikke den eneste årsaken til at Ernie C. ble hyret. Og gjesteverset fra Ice T på åpningssporet The Illusion Of Powers bekrefet at Sabbath og hiphop var en håpløs kombinasjon. Samtlige av medlemmene i denne utgaven av Black Sabbath har tatt avstand fra Forbidden. Det er lett å forstå, for dette endte opp som det svakeste albumet gruppen leverte. Iommi har innrømmet at det hele var et pliktløp for å komme ut av kontrakten med plateselskapet.

Ved første øyekast kunne man tro at det dreide seg om en samling coverlåter. Titler som Get A Grip, I Won´t Cry For You, Can´t Get Close Enough og Kiss Of Death sendte tankene til andre låter og artister. Så var det ikke slik, men kun en oppvisning i en nesten ubegripelig mangel på inspirasjon og originalitet. Musikken var ikke stort bedre og fremstod som en blek kopi av det Black Sabbath hadde bedrevet de siste ti årene. Og det igjen var som kjent en blek kopi av det fantastiske bandet fra syttitallet og det tidlige åttitall. En kopi av kopien bringer sjelden noe godt med seg og gjorde det heller ikke denne gangen.

Bak et omslag som skrek b-lag og andre divisjon, gjemte det seg et knippe låter som vandret mellom powermetal, doom, den nevnte flørten med hiphop og tradisjonell hard rock. Det var også gjort plass til en powerballade, den rett ut fryktelige I Won’t Cry For You. Det hele var pakket inn i slapp, dosen produksjon, som kun understreket middelmådigheten ved prosjektet. At hele gjengen hørtes uinteresserte ut hjalp heller ikke. De må ha skjønt at dette var siste reis. På tampen av 1995 var det slutt for denne utgaven av Black Sabbath, Iommi prøvde seg på et prosjekt sammen med Glenn Hughes og Dave Holland (Judas Priest). Det  fislet ut i sanden og innspillingene ble lagt i skuffen. De ble senere utgitt  i 2004.

Etter dette rettet Iommi interessen mot sine tidligere bandkolleger Ozzy Osbourne, Bill Ward og Geezer Butler. Reunion var på gang.

Rating: 3/10