Hatfield And The North – The Rotters’ Club (Virgin LP, 1975)

1) Share It; 2) Lounging There Trying; 3) (Big) John Wayne Socks Psychology on the Jaw; 4) Chaos at the Greasy Spoon; 5) The Yes No Interlude; 6) Fitter Stoke Has a Bath; 7) Didn’t Matter Anyway; 8) Underdub; 9) Mumps

Hatfield And The North var i den lykkelige situasjonen at de befant seg på plateselskapet Virgin, hvor eier Richard Branson i de første årene ikke var fremmed for å gi «vanskelig» musikk muligheten. Mange av hans mindre kommersielle signeringer fikk lov å være en stund på selskapet, som følge av Mike Oldfields enorme suksess med Tubular Bells, Virgins første utgivelse. Dermed fikk Hatfield And The North anledning til å spille inn et album nummer to, selv om debuten på ingen måte hadde satt salgslistene i brann.

Gruppen gikk i januar 1975 i Saturn Studios, i Worthing. Kun to måneder senere ble The Rotters’ Club utgitt. Som tilfelle var på debuten var det flust av gode venner som bidro. The Northettes koret på to spor. Tim Hodgkinson (klarinett), Lindsay Cooper (fagott), Jimmy Hastings (saksofon, fløyte) og Mont Campbell (valthorn) satte sitt preg på albumet. Det var med andre ord en samling kremmusikere fra ytterkantene av britiske progressiv rock og jazzrock som satte hverandre i scene. The Rotters’ Club boblet over av ideer og inn- og utspill, uten at noen falt for fristelsen til å vise hvor flinke de var for flinkhetens skyld. Albumet hadde mye av den samme atmosfæren som debuten, men bød også på endringer. Der debuten var mest forankret i jazz rock og tidvis space rock, hadde The Rotters’ Club en større helning mot fusion. Det ga musikken et mildere og lysere preg.

Alle medlemmene komponerte musikk, med Dave Stewart og Pip Pyle som de dominerende. I likhet med debuten inneholdt albumet en kombinasjon av melodiøse partier og utflytende passasjer med lange instrumentale strekk. Richard Sinclairs vokal sørget for å jorde musikken i britisk landsbyjord. En følelse av det tapte Albion lå som en slør over hans vennlige røst, som fikk god plass på platens mest umiddelbare øyeblikk, den latterlig pene Didn’t Matter Anyway, en låt som var i stand til å smelte alle hjerter med en svakhet for balløya. Mye av den samme milde magien dampet av den friske Share It, hvor Sinclair sang «don’t take it too seriously» over hvitfunky fusion. Den oppfordringen var det vanskelig å ta på alvor, for på tross av mye humor og tullball i tekstene, var det seriøs og intrikat musikk Hatfield leverte. I tillegg til tilnærmede popøyeblikk var det mange innslag av «tyngre» karakter; The Yes No Interlude var ren fusion, med intenst gitarspill fra Phil Miller. Miller slo også godt fra seg på Fitter Stoke Has A Bath, som skled ut i en lang semi-improvisasjon, etter en innledning med vokal og stram struktur.

De syv første låtene fikk plass på side en. Side to ble åpnet med den lette fusion-øvelsen Underdub, før det var klart for Stewarts 20 minutter lange Mumps, som står igjen som Hatfields største øyeblikk, og som en av de bedre suitene i britisk prog og jazzrock/fusion. Den kom i fire deler, med de absurde titlene Your Majesty Is Like a Cream Donut (Quiet), Lumps, Prenut og Your Majesty Is Like a Cream Donut (Loud). Dustete titler eller ikke, Mumps var et formidabelt stykke musikk, hvor kvartetten fikk vist frem alle sidene og mulighetene i uttrykket sitt, med lange partier av instrumental fusion, korte partier med sang fra Sinclair og vokalise fra The Northettes. Mumps var en oppvisning i evnen til å strekke seg ut og kommunisere musikerne i mellom og med den oppmerksomme lytter, uten noen gang å henfalle til innholdsløse utskeielser.

I juni 1975 var det slutt for Hatfield And The North. Medlemmene gikk videre til andre prosjekter, men opprettholdt et godt forhold til hverandre. Stewart slo seg sammen med tangentspiller Alan Gowen, som hadde avsluttet Gilgamesh omtrent samtidig som Hatfield And The North gikk i oppløsning. De to etablerte National Health, hvor de etter hvert fikk med seg Pip Pyle og Phil Miller. Dermed ble National Health en slags videreføring av Hatfield And The North.

Hatfield And The North hadde små comeback i 1990 og 2005/2006, uten at det kom ny musikk på plate. Det kom imidlertid et par album med arkivmateriale i 2005/2006.

Rating: 9/10