Broken Social Scene – Forgiveness Rock Record (Arts & Craft cd, 2010)

1) World Sick; 2) Chase Scene; 3) Texico Bitches; 4) Forced To Love; 5) All To All; 6) Art House Director; 7) High­way Slipper Jam; 8) Ungrateful Little Father; 9) Meet Me In The Basement; 10) Sentimental X’s; 11) Sweetest Kill; 12) Romance To The Grave; 13) Water In Hell; 14) Me And My Hand

Om ikke solodebutene til Kevin Drew og Brendan Canning ble å regne for «ekte» Broken Social Scene utgivelser, tok det fem år før oppfølgeren til det selvtitulerte, og må det sies, skuffende tredjealbumet så dagens lys. 

Forgiveness Rock Record ble til under nye omgivelser. Albumet ble spilt inn i Chicago, med John McEntire som produsent. Han var mest kjent som trommeslager i Tortoise, men var også medlem i The Sea And The Cake og Red Krayola. Den akademisk skolerte McEntire hadde også skaffet seg et navn som produsent, tekniker og mikser, blant annet for Teenage Fanclub, Yo La Tengo og norske Jaga Jazzist. Han var sentral i det frodige musikkmiljøet i Chicago, et miljø hvor postrock, jazz, elektronika og rock smeltet sammen i mange forskjellige former, ofte med svært givende resultat.

Tortoise og The Sea And The Cake opererte innen henholdsvis postrock/fusion og indiepop, men hadde til felles en utsøkt sans for økonomi og påholdenhet; det var aldri en tone for mye å finne på deres plater og arrangementene var utsøkt «rene» og luftige. Dette i stor kontrast til Broken Social Scenes estetikk, hvor det tilsynelatende var om å gjøre å laste på med mest mulig av instrumenter og vokalister. Så var det noe i at motsetninger tiltrekkes av hverandre, og det var forventinger til hva som kunne komme ut av samarbeidet mellom Broken Social Scene og McEntire. 

Om man så hen til antall musikere som var involvert i var det ikke utsiktene til et mer økonomisk uttrykk som var det mest nærliggende å tenke på. Det var faktisk flere involvert enn noensinne, med hele kollektivet på plass. I tillegg var det gjesteopptredener fra Scott Kannberg (Spiral Stairs), Sebastien Grainger (Death from Above 1979) og Sam Prekop (The Sea and Cake). Uttrykket ble likevel mindre kaotisk og ekspansivt enn tidligere. Det resulterte i en mer lyttervennlig indiepop, hvor det var mulig å konsentrere seg om hva musikerne ønsket å formidle, uten å irritere seg over for mye bløtkake i arrangementene. Noen av problemene med forgjengeren var imidlertid fortsatt til stede, selv om Forgiveness Rock Record i sum var en bedre plate enn «Broken Social Scene». 

Heller ikke denne gangen klarte de å beherske seg og klinte til med 14 sanger og samlet spilletid over timen. Platen hadde stått seg bedre om antall sanger hadde blitt redusert, i tillegg til at enkelte spor var for lange i forhold til hva de hadde på by på. Det var også et stykke mellom de virkelig store øyeblikkene. Forgiveness Rock Record inneholdt mye fakter og posering. Tidvis låt de forsøksvis livsbejaende, refrengvennlige sangene som påklistrede, falske smil, med en påtatt tilgjengelighet, som ikke inneholdt all verden av substans. Da var det grunn til å spørre hva de egentlig ville med musikken. Samtidig var det øyeblikk av stor popmusikk å finne, noe som forsterket det frustrerende i at de ikke fikk ut potensialet sitt oftere. 

Forgiveness Rock Record endte opp som en litt irriterende, men interessant plate det tross alt var verdt å bruke tid på. For hvem ville vel gå glipp av sanger som Sweetest Kill, All To All og Sentimental X? På sistnevnte sang de tre kvinnelige vokalistene Leslie Feist, Emily Haines og Amy Millan fortryllende over et boblende komp og en sterk melodi. All To All ble også levert av en kvinnelig vokalist og Lisa Lobsinger leverte ikke dårligere enn sine tre medsøstre, i en sang som hadde mye av det samme tilbakelente og melodiøse over seg. Det største høydepunktet var likevel Sweetest Kill, som ble sunget av Drew, og som sendte tankene tilbake til de største høydepunktene på You Forgot It In People, gruppens beste album.

Rating: 7/10