Beyond Dawn – Electric Sulking Machine (Peaceville cd, 1999)

1) Violence Heals; 2) Additions Are Private; 3) On the Subject of Turning Insane; 4) Certain Qualities; 5) Fairy Liquid; 6) Aagé; 7) Pop Ist Verboten; 8) Cigarette; 9) Pacific Blue Disorder; 10) Hairy Liquor (mer kraft i hver draabe)

Beyond Dawn var i konstant bevegelse, fra de første demoinnspillingene tidlig på nittitallet og frem til Frysh i 2003, som ble det siste album med ny musikk fra kvartetten. Den stilistiske veien fra det doom-inspirerte, «bleke» debutalbumet Pity Love (1995) til Frysh’ futuristiske elektrorock var tilsynelatende lang, men det var en rød tråd, en sakte evolusjon, som foregikk i løpet av deres fem album. Det største stilistiske bruddet oppstod mellom In Reverie/Reverly og Electric Sulking Machine. De kvittet seg med metalmerkelappen allerede på Revelry, noe som ble understreket på In Reverie, men den dronene, slepende melodiføringen og Ingjerds dype stemme gjorde at det var et solid feste mellom de tre første platene. På Electric Sulking Machine ble de fleste papirene kastet og gruppen gjenoppstod som et rendyrket alternativt rockeband, med en forfriskende fornyelse av uttrykket.

Da Beyond Dawn først landet på legendariske og vel ansette Peaceville, var det med musikk som lå langt unna det plateselskapets sentrale band, som Anathema, My Dying Bride og Paradise Lost, hadde levert på selskapet. Disse gruppene hadde vært tydelige inspirasjonskilder for nordmennene tidlig i karrieren. Så passet heldigvis også Beyond Dawn ala 1999 inn hos Peaceville, som med tiden hadde strukket ut sine musikalske vinger, noe som også gjaldt for de tre nevnte gruppene.

Beyond Dawn bestod fortsatt av Gjedrem, Haavik, Ingjerd og Sjursø, som skrev og komponerte musikken sammen. De fikk hjelp av flere musikere. Kate Havnevik og Lisa Ericsson bidro med vokal på noen spor. Trombonen var fortsatt tilstede, denne gangen spilt av Therese Grasdal, uten å ha en like prominent plass i lydbildet denne gangen.

De 10 sangene viste frem et Beyond Dawn som må ha lyttet til Radiohead, Massive Attack og Tortoise, og kanskje også sett hen til Anathemas fornyelse av den progressive rocken, samtidig som de fortsatt hadde et skråblikk til Swans. Uttrykket var mer variert enn tidligere, både hva gjaldt arrangementer, tempi og Ingjerds vokal. Han hadde mer eller mindre lagt vekk den dypeste stemmen og lå nærmere tradisjonell rockevokal, uten at det var tvil om at det var barytonen Ingjerd som var på luften. Lydbildet var mer preget av elektronikk og rytmemønstre fra trip hop og annen dansemusikk av tiden, uten at forankringen i rocken var forlatt. Electric Sulking Machine hadde også et snev den klaustrofobiske blekheten som preget de tidligere utgivelsene. Resultatet ble et nytt godt album, om enn mer ujevnt enn Pity Love og Revelry. Det var ikke alle låtene som gjorde like sterkt inntrykk. Åpningssporet Violence Heals ga en følelse av at de hadde møtt veggen, med sin stillestående og lite elegante rocketramping. De negative tankene ble heldigvis blåst bort av den påfølgende Additions Are Private, med hektende rytmer og vokalt krydder fra Kate Havnevik bak en undrende Ingjerd. Den var et høydepunkt, sammen med den vakre balladen On The Subject Of Turning Insane, som på tross av sin ro ga trommeslager Sjursø anledning til å vise frem hvilken fenomenal musiker han var. Og så den trombonen da!

Partiet fra Additions Are Private og de neste fire låtene var den sterkeste delen av platen, kulminerende med den Massive Attack-aktige Aagé, som var et stort høydepunkt. Her var det Lisa Ericsson som stod for vokal magi; hun sang låten alene, uten «innblanding» fra Ingjerd. Etter den ble resten av albumet mer ujevnt, med sanger som slet med å strekke seg opp til midtpartiets høyder.

Rating: 7,5/10