Hatfield And The North – Hatfield And The North (Virgin LP, 1974)

1) The Stubbs Effect; 2) Big Jobs (Poo Poo Extract); 3) Going Up to People and Tinkling; 4) Calyx; 5) Son of «There’s No Place Like Homerton; 6) Aigrette; 7) Rifferama; 8) Fol De Rol; 9) Shaving Is Boring; 10) Licks for the Ladies; 11) Bossa Nochance; 12) Big Jobs No 2 (by Poo and the Wee Wees); 13) Lobster in Cleavage Probe; 14) Gigantic Land-Crabs in Earth Takeover Bid; 15) The Other Stubbs Effect

Hatfield And The North var en av flere viktige brikker i det store puslespillet som utgjorde Canterbury – scenen, en scene som besto av en gruppe musikere som samarbeidet på kryss og tvers av band og prosjekter, gjerne av kortvarig karakter og med stadige overlapp av medlemmer. Viktige artister i dette «incestuøse» miljøet var Caravan, Egg, Carol Grimes & Delivery, Soft Machine, Matching Mole, Robert Wyatt solo, Gilgamesh, Kevin Ayers og Steve Hillage, samt Hatfield And The North og deres etterfølger National Health.

Hatfield And The North ble dannet i midten av 1972 og oppløst i 1975. De ga ut to plater, plater som står igjen som sentrale i den britiske prog/jazzrock-kanonen.

Opprinnelsen til Hatfield And The North var å finne i Delivery, som ble frontet av sangerinnen Carol Grimes. Carol Grimes And Delivery ga ut ett album i 1970, Fool’s Meeting, med en blanding av progrock, jazzrock, blues og psykedelia. Etter at Delivery sprakk i 1972 gikk flere av medlemmene videre til det som ble Hatfield And The North. Etter diverse skifte av medlemmer var det Phil Miller (gitarer), Dave Stewart (Hammond, piano, Fender Rhodes, Hohner Pianet, minimoog og tone generator), Richard Sinclair (bass, sang) og Pip Pyle (trommer, perkusjon) som spilte inn det selvtitulerte debutalbumet i løpet av høsten og vinteren 1973 – 1974. Miller hadde bakgrunn fra Delivery og Matching Mole. Pip Pyle var også med i Delivery, og deretter innom Steve Hillages Khan. Dave Stewart kom fra Egg. Richard Sinclair spilte på Caravan fire første album.

Hatfield And The North fikk hjelp av mange gode venner på det selvtitulerte debutalbumet. Jeremy Baines, Geoff Leigh og Dider Malherbe bidra med blåsere. Robert Wyatt og The Northettes (Barbara Gaskin, Amanda Parsons og Ann Rosenthal) hjalp til med vokal på hvert sitt spor. Litt av en besetning her altså, og musikken var en amelgam av alt det disse musikerne hadde gjort så langt i karrierene, med stor helning mot utforskende improvisasjon, basert på jazz-rockens mulighetsrom. Da de dro i gang maskineriet med full styrke, minnet resultatet om Gongs jazzinfluerte spacerock, særlig i den lange Shaving Is Boring. Andre ganger nærmet de seg Henry Cows avantgardistiske utgave av progressiv rock, men aldri med det samme innbitte alvoret. Et annet peilepunkt var Frank Zappa i jazzrockmodus cirka Waka/Jawaka, med en tøtsj av Uncle Meats «lettere» øyeblikk. «Hatfield And The North» var lett uten å være enkel, tilgjengelig og likevel med mothaker og spenst; albumet var tett på unikt, selv i en så avansert tradisjon som Canterbury-rocken. De fire medlemmene var særdeles kompetente musikere, som aldri benyttet evnene sine til meningsløs onani; Hatfield var «løse» ja vel, men alltid av en grunn.

Man skulle ikke la seg lure av de 15 låtene som var beskrevet på omslaget. Albumet spilte mer eller mindre som to lange suiter, der de ene tema tok det neste og musikken varierte mellom instrumentale partier og sangbaserte innslag. Uttrykket var preget av uvanlige tidssignaturer og stadige taktskift. «Hatfield And The North» var lyrisk og ofte vakker, særlig når Richard Sinclair sang med sin milde røst på spor som Fitter Stoke Has A Bath, snutten Big Jobs (Poo Poo Extract) og Fol De Rol. Musikken var umiddelbart lett å ta til seg, takket være den melodiøse åren som hele veien lå i bunn av det avanserte uttrykket.

Tekstene, låttitlene og gruppens navn bar preg av sær, britisk humor. Å hente navnet sitt fra et skilt ved motorveien A1 og komme opp med titler som Shaving Is Boring, Lobster in Cleavage Probe og Gigantic Land-Crabs in Earth Takeover Bid sa det meste. Her var det langt til klisjeene om sex, drugs & rock & roll.

Rating: 8,5/10