Black Sabbath – Cross Purposes Live (I.R.S. cd, 1995)

1) Time Machine; 2) Children Of The Grave; 3) I Witness; 4) Into The Void; 5) Black Sabbath; 6) Neon Knights; 7) Psychophobia; 8) The Wizard; 9) Cross Of Thorns; 10) Heaven In Black; 11) Symptom Of The Universe; 12) Head­less Cross; 13) Paranoid; 14) Iron Man; 15) Sabbath Bloody Sabbath

Etter utgivelsen av Cross Purposes dro Black Sabbath på turne, med samme besetning som spilte inn albumet. I kjent stil ble det forandringer etter hvert. Etter endt turne sluttet Geezer Butler nok en gang. Da hadde allerede trommeslager Bobby Rondinelli tatt stikkene og gått. For turneens fem konserter i Sør-Amerika ble han erstattet av ingen ringere enn originaltrommis Bill Ward.

I USA turnerte Black Sabbath sammen med Morbid Angel og Motorhead, mens de hadde med seg Cathedral og Godspeed i Europa. Da turen hadde kommet til å besøke London, ble konserten i Hammersmith Odeon 13. april 1994 filmet. I april 1995 ble det utgitt en boks inneholdende VHS og cd, under tittelen Cross Purposes Live. Denne anmeldelsen er basert på cd-versjonen.

Black Sabbath hadde ikke strødd om seg med offisielle konsertopptak opp gjennom karrieren, så slik sett var det ikke så merkelig at det kom et konsertalbum. Hvorvidt verden virkelig trengte et opptak av Sabbatah anno 1994 var mer tvilsomt. Cross Purposes Live ble mest et interessant dokument for rockehistorikere og den mest trofaste fansen. Dette var eneste anledningen til å høre konsertopptak med Tony Martin som vokalist og han var tross alt den etter Ozzy Osbourne som sang på flest Sabbath-album (5 stykker).

På 1994-turneen spilte Black Sabbath stoff fra så godt som hele karrieren. Her var et utvalg av perler fra den klassiske perioden mellom 1970 og 1975, det var stoff fra platene med Dio og det var gjort plass til sanger hvor Tony Martin var vokalist. Dessverre var kvaliteten på det som ble prestert fra scenen var så som så.

Fra glansperioden ble Children Of The Grave, Into The Void, Black Sabbath, Symptom Of The Universe, Paranoid, Iron Man og Sabbath Bloody Sabbath hentet frem. Ingen overraskelser der, men at de fremførte The Wizard fra debutalbumet var uventet. Den hadde de ikke spilt live siden 1971. Dessverre klarte ikke Tony Martin å gi disse klassiske låtene den behandlingen de fortjente. Det gjorde som kjent heller ikke Dio. Ozzy Osbournes signatur var så sterkt knyttet til disse sangene at det var en håpløs oppgave å i det hele tatt forsøke seg. Der Ozzy regjerte som en fjern, ond ånd over begivenhetene med sin skingrende, nesten uttrykksløse røst, forsøkte Dio å bælje materialet i senk, uten å være i nærheten av å lykkes. Tony Martins forsøk på å rett ut synge dette materialet med en slags «ærlig» innsats falt heller ikke særlig heldig ut. Og da hjalp det lite at Iommi hentet frem noen av rockhistoriens mest legendariske riff, at Butlers bass rumlet ondt og trommeslager Rondinelli slo godt fra seg. Samtidig var det knapt mulig for Black Sabbath å gå på scenen uten å fremføre låter fra glansperioden. Det var et dilemma de slet med hele perioden etter at Osbourne forsvant ut.

Martin klarte seg bedre på Dio-sangene, der Time Machine, The Mob Rules, Neon Knights og Heaven And Hell var plukket ut. Han lå langt nærmere Dio stemmemessig og fungerte nesten like godt som amerikaneren, uten at resultatet ble opplevd nødvendig på noe vis. Resten av bandet fungerte ikke så godt på disse låtene. Det var noe uforløst, halvveis motivert over det hele.

Det var som nevnt også med et utvalg sanger fra Martins periode, som ble greit fremført. Det var likevel ikke til å komme fra at de nyere låter var et stykke unna kvaliteten på materialet fra gullalderen på første halvdel av syttitallet og begynnelsen av åttitallet

Rating: 5/10