The Band – The Band (1968)

The Band – The Band (Capitol LP, 1968)

1) Across The Great Divide; 2) Rag Mama Rag; 3) The Night They Drove Old Dixie Down; 4) When You Awake; 5) Up On Cripple Creek; 6) Whispering Pines; 7) Jemima Surrender; 8) Rockin’ Chair; 9) Look Out Cleveland; 10) Jaw­bone; 11) The Unfaithful Servant; 12) King Harvest (Has Surely Come)

Music From Big Pink gjorde det brukbart, med 30. plass som beste i USA. Platen hadde større innflytelse på populærmusikken enn hva salgstallene skulle tilsi. George Harrison og Eric Clapton ble umiddelbart frelst. Music From Big Pink var en medvirkende årsak til at Clapton la fra seg den mest voldsomme hardrocken og ga seg i powertrioen Cream, for å søke mot mer avdempet amerikansk rootsmusikk, blant annet gjennom samarbeid med Delainy & Bonnie. Det samme gjorde Harrison, som også spilte med det amerikanske ekteparet, som hadde suveren forståelse for blues og soul.

The Band ble raskt omhyllet av mystikk. Hvem var egentlig disse karene? På grunn av at Rick Danko var involvert i en bilulykke ble det ingen konserter før våren 1969. De takket også nei til intervjuer i mer enn et år. Bildene av kvintetten gjorde ikke interessen og undringen mindre. De så overhodet ikke ut som rockestjerner. The Band stod mest av alt frem som overlevninger fra en forgangen tid. Omslaget på «The Band» viste fem menn av ubestemmelig alder stående ute i regnværet, tittende inn i kamera med skjelmske, smått alvorlige miner. Det var en egen karakter over det bruntonede svart-hvitt bildet, som stod godt til musikken. Bildet på baksiden, med de fem sittende tett sammen, med akustiske instrumenter, i et rom hvor det var lavt under taket, bygde opp under forestillingene om at dette var noe annet; både noe nytt og samtidig noe urgammelt.

Etter innledende innspillinger i New York, bestemte The Band seg for å spille inn album nummer to på vestkysten. De var ute etter noe annet enn et ordinært studio og leide et hus i Hollywood, som de gjorde om til studio, sammen med produsent John Simon og teknikere fra Capitol. Huset hadde tilhørt Sammy Davis Jr. og var i følge Robbie Robertson preget av hans etterlatenskaper, særlig bilder av Davis’ svenske kone, bilder som dukket opp over alt i det store huset.

De vurderte flere titler, blant annet America og Harvest, men landet på «The Band». Begge de andre aktuelle titlene hadde vært brukbare. «The Band» var en hyllest til den amerikanske rootsmusikken, det være seg jazz og ragtime, blues, soul eller country. Samtidig var musikken en hyllest til dem selv, en feiring av hvordan de jobbet sammen og skapte musikken enestående demokratisk. For selv om Robertson denne gangen stod for det meste av låtskrivingen, var «The Band» et resultat av fem unike musikere i fri flyt og perfekt samspill.

Selv om uttrykket var en videreføring av stilen på debuten, ble likevel resultatet noe annet. Der Music Form Big Pink var en samling hymner med religiøse motiver og bilder fra «Old Weird America», tok «The Band» fart fra dette utgangspunktet og skapte en rendyrket hyllest til amerikanske musikkformer. Old Weird America var fortsatt hjertelig tilstede, men musikken var lysere og «åpnere» i sin hyllest av og glede over alt USA hadde å by på av musikalsk inspirasjon for fire canadiere og en sørstatsgutt. Det ble brukt uvanlige instrumenter, som blant annet fele og tuba, noe som ga musikken en atmosfære av både det forgangne og det moderne.

«The Band» var fullt av utsøkt ensemblespill, med god plass til alle fem. The Band hadde en særegen sving, et groove, som gjennomsyret musikken når de vippet tempoet opp over de rene balladene. Sjekk Look Out Cleveland! Eller Jawbone. Eller hvilken som helst sang egentlig. Det typiske oppsettet var bass, trommer, piano, keyboard og gitar, samt krydder fra andre instrumenter. Det var mer gitar denne gangen, selv om de seks strengene til Robertson fortsatt var et instrument på linje med de andre, og ikke tok den dominerende plassen det normalt hadde i rockemusikken. Alle fem behersket flere instrumenter, som de byttet på å traktere. Hudson fikk original lyd ut av alt han tok i, enten det var saksofoner, tangentinstrumenter, pedaler eller annet.

De tre vokalistene, Helm, Danko og Manuel, utfylte hverandre på så godt som alle sangene; et vers her, en harmoni der. Samtidig var det ikke «flinke» harmonier som man kjente det fra Crosby, Stills & Nash eller andre skjønnsangere. The Band la mer vekt på den enkeltes stemme enn på det kollektive uttrykket. Levon Helm tok større plass som vokalist denne gangen. Det passet godt på de jordnære, sørstats-mytiske sangene som platen var full av. Helm hadde et countrydrag over pipene, som jordet musikken ytterligere. Vokalen ble spilt inn samtidig med de andre instrumentene. Dette var  fortsatt vanlig på mange soul- og bluesinnspillinger, men var noe rockeband stort sett hadde forlatt.  Den «gammeldagse»  måten å gjøre det på gjorde resultatet umiddelbart, levende og tidløst.

På Music From Big Pink skrev Robertson kun fire sanger. Denne gangen komponerte han samtlige tolv, riktignok tre sammen med Manuel og èn sammen med Helm, men han var uansett den klart dominerende låtskriveren. Klassikerne formelig rant ut av 26 år gamle Robertson; «The Band» ble en av tidenes sterkeste samling av sanger. Låtene var fulle av hektende vendinger og originale stikk. Selv om komposisjonene var sterkt tradisjonsbundne var de aldri trivielle. Det var rett og slett svært originale låter, skrevet i tradisjonene etter USAs kjente og ukjente mestere. Og Robertson stod ikke tilbake for noen. Han skrev seg rett inn i den amerikanske musikktradisjonens øverste liga.

Sangene var fulle av historier og skjebner, som regel plassert i sørstatene. Aller best var The Night They Drove Old Dixie Down, der historien om avslutningen av borgerkrigen ble fortalt fra den tapende parten, suverent sunget av sørstatsgutten Helm. Den hadde en udødelig melodi, som fanget lytteren fra Manuels først anslag på piano, før Helm kom inn og fortalte om Virgil Cane. Får du ikke gåsehud av den, har du ikke hud.

Rag Mama Rag ga The Band en hit i UK, riktignok med en 25. plass som beste. Det ble deres eneste hit. Det var en funky rocker som svingte uanstendig hardt, med Helm og Manuel på vokal, og Dankos fele som sentralt krydder. Den sugende, jordnære rocken dominerte også i uforglemmelige sanger som Up On Triple Creek, Jemima Surrender, Rockin’ Chair, Look Out Cleveland og King Harvest, som alle var fulle av snåle historier og livsbejaende toner.

Det var også plass til ballader. Whispering Pines, der Manuel sang om ensomhetens forbannelse, om intensiteten i fortvilelsen ved å være alene uten å ville det, var et høydepunkt på en plate uten svake spor. Manuel komponerte melodien og Robertson skrev sin kanskje vakreste tekst noensinne. Er det rockehistoriens flotteste ballade?

Manuel og Robertson skrev også When You Awake sammen, med historien om gutten som fikk råd av en viss Ollie. Den ble sunget av Danko, noe som viste Robertsons geni i iscenesettelsen av vokalistene. Sangen var perfekt for Danko og hadde en av platens sterkeste melodier. Og for et trommespill av Helm! – spilt på det billige trommesettet han forelsket seg i og kjøpte i en sjappe i Los Angeles.

Rating: 10/10