Autopsy – Mental Funeral (Peaceville cd, 1991)

1) Twisted Mass of Burnt Decay; 2) In the Grip of Winter; 3) Fleshcrawl; 4) Torn from the Womb; 5) Slaughterday; 6) Dead; 7) Robbing the Grave; 8) Hole in the Head; 9) Destined to Fester; 10) Bonesaw; 11) Dark Crusade; 12) Mental Funeral

Severed Survival ble fulgt opp med den korte EP-en Retribution For The Dead, som i tillegg til tittelsporet bestod av Destined to Fester og In the Grip of Winter. De sistnevnte ble spilt inn på nytt for Mental Funeral, som ble utgitt i april 1991.

Death metal som sjanger hadde noen formidable år på starten av nittitallet, med klassiske innspillinger fra blant andre Death, Atheist, Entombed, Coroner, Carcass, Morbid Angel, Bolt Thrower, Xysma, Dismember og Obituary. De fleste av de nevnte stod for «teknisk» metal, gjerne med høyt tempo og hårreisende, instrumenthåndtering. Autopsy stakk seg ut som en sår tommel i dette selskapet. De tok musikken i stikk motsatt retning av for eksempel Death og Morbid Angel, som tok stadige steg mot progressiv metal. På Mental Funeral ble tempoet dradd enda mer ned enn på debuten, samtidig som de holdt seg med absurde og groteske tekster, og et grusete, brutalt lydbilde. Reifert ga uttrykk for at han ville komme opp med den sykeste skitten noensinne. Ingen skal påstå at han ikke forsøkte med alle midler.

Mental Funeral ble spilt inn i San Francisco i løpet av èn uke i november 1990. Gruppen bestod av de tre samme som sist, mens studiobassist Steve DiGiorgio var byttet ut med Steve Cutler, bror av Eric. Kvartetten leverte et brygg med like deler death metal og doom, med en klype punk som krydder. De fleste låtene inneholdt flere temposkift, som regel med plass til både seige doom-partier og raske death-avrivninger. Gyngede, fete In the Grip of Winter og Destined To Fester var tilnærmet ren doom på nyskapende vis, mens den korte Bonesaw var ren grind. Autopsy dørene til flere verdener i metalens galakse.

Lydbildet var radikalt endret siden Severed Survival. Der bassen hadde hatt en unormalt dominerende plass i lydbildet sist, var rollen til de fire strengene til Steve Cutler mer normal denne gangen. Trommelyden var også ganske annerledes; det låt tørt bankende og organisk, med en produksjon som sendte lytteren inn i rommet sammen med Reifert mens han spilte. Han var en formidabel trommeslager, noe som ble bevist allerede på Deaths Scream Bloody Gore. På Mental Funeral drev han musikken frem på rasende vis. Effekten var mye av den samme Steve Albini leverte i sine produksjoner; musikken fikk en primitiv, levende atmosfære, som løftet albumet langt bort fra det tekniske, trykkende utrykket som preget mye death metal.

Gitaristene Cutler og Coralles varierte seige riff, illsinte soli og overraskende melodiøse partier, mens Reiferts beske og utemmede stemme vrengte ut av seg de morbide tekstene. I sum ble Mental Funeral ble et mektig stykke metal, spilt og produsert med punkens nonsjalante fandenivoldskhet. Samtidig var platen overraskende lett tilgjengelig, og burde appellere langt uten for ekstrem metal-menigheten, på samme måte som for eksempel flere av Darkthrones senere.

Rating: 9/10