Soft Heap – Soft Heap (Charly LP, 1979)

1) Circle Line; 2) A.W.O.L.; 3) Petit 3’s; 4) Terra Nova; 5) Fara; 6) Short Hand

I januar 1978 samlet fire tungvektere fra den britisk jazzrock- og Canterburyscenen i et hus i Tooting utenfor London, for å se om de kunne få til noe sammen. Det var neppe så mange i England som brydde seg så mye om hva Pip Pyle, Hugh Hopper, Alan Gowen og Elton Dean bedrev på denne tiden. Jazz og prog var ikke det heteste man kunne drive med på denne tiden, som var dominert av new wave på den ene siden og disco på den andre. I etterpåklokskapens skarpe lys er det ingen tvil om at disse musikerne burde hatt et større publikum også på slutten av syttitallet. De hadde tross alt vært involvert i flere av de beste platene som kom ut i hjemlandet i dette tiåret.

Hugh Hopper (bass) og Elton Dean (saksofon) hadde begge en fortid i Soft Machine. Pip Pyle (trommer) hadde bakgrunn fra blant andre Hatfield And The North og Alan Gowan (keyboards) blant annet fra Gilgamesh. Pyle og Gowan hadde også spilt sammen i National Health. De fires veier hadde dessuten krysset hverandre i diverse prosjekter opp gjennom årene.

Soft Heap-navnets første del henviste naturligvis til Soft Machine, mens siste del bestod av den første bokstaven i hver av de fires etternavn. I oktober gikk i Pathway Studio i London, for å spille inn det som ble kvartettens eneste album. I løpet av en uke spilte de inn stoff nok til en plate, materiale som ble komponert av Elton Dean (to låter), Alan Gowan (to låter) og Hugh Hopper (èn låt), samt en de tre skrev sammen.

På tross av Hopper, Gowan og Pyles bakgrunn, hadde musikken lite forankring i progressiv rock og jazz rock. «Soft Heap» inneholdt ren jazz, drevet av Elton Deans saksofoner og flytende, fritt spill fra Gowan og Pyle, som kun ble jordet av Hoppers bass. Musikken var streng og knirkete, og lot seg kun en sjelden gang lokkes ut på melodiøse stier. Uttrykket lå tett på det Soft Machine drev med mellom 1971 og 73, cirka «4» og «5». Dèt må ha passet Gowan godt, som hadde beveget seg i samme landskap med Gilgamesh. De bød på hissig, sær jazz i A.W.O.L. og Terra Nova, med Elton Dean som dominerende solist. Noe av det samme draget var å finne i Gowans Short Hand, som hilste lett til Canterbury, før Elton Dean drev det hele langt inn i frijazzens mørkeste kammer. Deler av materialet fremstod dessverre uforløst, som om de fire ikke hadde tatt seg tid til å utforske mulighetene som lå i stoffet, og i stedet ble drevet ut i tidvis formålsløse taktskifter og heseblesende improvisasjoner.

Soft Heap hadde også annet enn barsk frijazz å by på. I den forsofne balladen Fara, komponert av Dean, fikk de hjelp av Mark Charig (trompet) og Radu Malfatti (trombone). Samspillet mellom de to og Elton Dean var vakkert og smult, og ble et velkomment avbrekk i det kantete drivet. Alan Gowens komposisjon Petit 3’S lå i samme lei, og viste hvordan de fire kunne få det til å svinge uten å fyre på alle sylindere. Her fikk også Gowen plass til sitt elektriske piano, som stod i fin kontrast til Deans saksofon. Og lytt til Pyle og Hoppers komp; et aldri hvilende, oppfinnsomt spill som holdt musikken langt unna det polerte og forutsigbare.

I sum ble «Soft Heat» et hyggelig stykke UK- jazz, selv om det var et stykke opp til de største høydene til for eksempel Soft Machine.

Rating: 7/10