The Band – High On The Hog (Rhino cd, 1996)

1) Stand Up; 2) Back To Memphis; 3) Where I Should Always Be; 4) Free Your Mind; 5) Forever Young; 6) The High Price Of Love; 7) Crazy Mama; 8) I Must Love You Too Much; 9) She Knows; 10) Ramble Jungle

Jericho ble riktignok ikke et stort kommersielt comeback for The Band, men platen skapte et visst moment og de fortsatte å være aktive gjennom nittitallet.  De var blant annet med på Woodstock ’94, en to dagers markering av 25 års jubileet for den opprinnelige Woodstock-festivalen. Selv om markeringen ble fort glemt, var det en stor happening i 1994, med 164 000 solgte billetter og etter sigende hele 500 000 til stede, i god ånd fra den opprinnelige festivalen. The Band opptrådte sammen med Aphex Twin, Nine Inch Nails, Metallica, Rollins Band og en lang rekke andre. I 1994 ble gruppen også tatt opp i Rock and Roll Hall Of Fame. I anledningen opptrådte Robbe Robertson sammen med Danko og Hudson. Levon Helm, med sitt anstrengte forhold til Robertson, holdt seg unna.

I 1995 spilte The Band inn High On The Hog, som ble utgitt i februar året etter.  Bak et fryktelig omslag, med en tegning av en sigarrøykende gris i dress, befant det seg et album som fulgte i sporene etter Jericho. Som sist var det magert med eget materiale. Det eneste sporet med Helm, Danko og Hudson som komponister var den avsluttende rytmejammen Ramble Jungle. Det var dessuten et opptak fra 1991, med Champion Jack Dupree på gjestevokal. I tillegg til Ramble Jungle var også She Knows hentet fra arkivene, nærmere bestemt fra en av Rick Danko og Richard Manuels duokonserter foran et lite publikum på Lone Star Cafe, i New York i januar 1986. Sangen ble opprinnelig spilt inn av smørguttene i Bread, men Richard Manuel gjorde den til sin egen. Han gjorde dyp, blåøyd soul ut av MOR-balladen, og som på forgjengeren ble et arkivopptak med Manuel et av høydepunktene. Også Danko bet godt fra seg på balladefronten, med en vakker versjon av Blondie Chaplins (turnemusiker for blant andre Beach Boys og Rolling Stones) Where Should I Always Be. Versjonen av Dylans Forever Young var det verre med. Den ble langdryg i The Bands hender, og ga mest lytteren anledning til å finne frem Dylans original, selv om versjonen var en ektefølt hyllest til avdøde Jerry Garcia.

De resterende sangene var stort sett grovhogde funk-blues utflukter. De prøvde seg på En Vogues feministanthem Free Your Mind. Om versjonen ikke var en direkte katastrofe, låt den «underlig» i disse godt voksne herrenes hender.

Heller ikke Dylans I Must Love You Too Much, J. J. Cales Crazy Mama eller The Kentucky Headhunters Back To Memphis ble mer enn middels. Alle tre var preget av underlig svak innsats fra Helm og Danko, som begge hadde mistet mye av vokalregisteret sitt med årene. Så var det likevel litt morsomt med I Must Love You Too Much, en av Dylans mindre kjente låter, som vel kun var spilt inn av Greg Lake, i tillegg til The Band.  Det var ikke Dylans største øyeblikk, langt der ifra, og han spilte den kun to ganger selv, på 1978-turneen. Men som vanlig var det ting å hente i teksten, selv om selve melodien var tradisjonell boogie.

Garth Hudson hadde ikke på noen måte like mye å jobbe med etter comebacket som han hadde i tiden med Robertson, men denne gangen delta han i alle fall produsentjobben med Aaron «Professor Louie» Hurwitz. De to gjorde en grei jobb, og ga musikken et passe oppdatert, men ikke for polert, lydbilde.

Rating: 6/10