Autopsy – Macabre Eternal (Peaceville cd, 2011)

1) Hand of Darkness; 2) Dirty Gore Whore; 3) Always About to Die; 4) Macabre Eternal; 5) Deliver Me from Sanity; 6) Seeds of the Doomed; 7) Bridge of Bones; 8) Born Undead; 9) Sewn Into One; 10) Bludgeoned and Brained; 11) Sadistic Gratification; 12) Spill My Blood

Da Autopsy ga ut sitt femte album i 2011 var det 16 år siden sist. I mellomtiden hadde Chris Reifert og Danny Coralles konsentrert seg om Abscess, som ga ut seks album, flere EP-er, diverse splitutgivelser og to samleplater før de ga seg i 2010. I undertegnedes ører ble Abscess aldri like essensiell lytting som Autopsy hadde vært på sine tre første album, selv om det deres avsindige death grind var underholdende nok.

De første tegnene på at Reifert planla Autopsys gjenoppstandelse var to nye låter som fulgte med reutgivelsen av Severed Survival i 2008. Deretter fulgte diverse konserter, og høsten 2010 kom EP-en The Tomb Within. I mai 2011 fulgte albumet Macabre Eternal, et av den tidens mest etterlengtede death metal album. Gruppens status som en av sjangerens grunnleggere og viktigste premissleverandører hadde bare blitt forsterket med årenes løp.

Den nye besetningen, med Chris Reifert, Danny Coralles, Eric Cutler og Joe Trevisano, spilte inn platen i løpet av 2010, med hjelp av produsent Adam Munoz. Munoz hadde produsert flere av platene til Abcsess, og var en mye brukt studiotekniker, med blant andre Unsane, Faith No More, 7 Year Bitch, Mr. Bungle og Bill Frisell på klientlisten. Han skulle også produsere de kommende Autopsy-albumene, etter som gruppen fra og med 2010 var i gang på full tid igjen.

Spørsmålet var naturligvis hva man kunne forvente etter alle årene med radiostillhet. Den flaue Shitfun var det siste man hørte før oppløsningen i 1995, men EP-en The Tomb Within fra 2010 tydet på at de hadde funnet fotfeste igjen. Det ble bekreftet av Macabre Eternal, som holdt god standard. Her var det ikke spor av Shitfuns generelle tomgang og sure, kjipe produksjon. I 2011 hørtes Autopsy ut som en oppdatert versjon av den gjengen som leverte tre glimrende album i årene rundt 1990. Lydbildet var kledelig oppdatert til det 21. århundre, med en saftig produksjon, som unngikk å bli steril og sammenklemt, noe så mange av utgivelsenene i det tyngste metalfaget var plaget av på denne tiden, i den notoriske «loudness krigen med alle parametere på 11» som foregikk, med Metallica i spissen.

Låtene var gjennomgående lenger enn de hadde vært tidligere, noe som ga kvartetten plass til å utforske og realisere ideene sine. Musikken var fortsatt kompromissløs death metal med doom-krydder, det var tross alt skaperne av death doom som var ute på tokt. Reiferts var i form og vokalen hans var mer energisk enn på Shitfun. Den verste gryntingen og klagingen var mer eller mindre borte, og det var stort sett mulig å høre hva han sang, på tross av at det fortsatt var mye grov stemmebruk og punkinspirerte skrik. Punketosen var likevel mindre tydelig enn i tidligere tider, selv om Autopsy fortsatt ikke var utpreget tekniske; det var fortsatt en grov villskap i gitarspillet til Coralles og Cutler, noe som holdt musikken jordet i den mest møkkete metalmosen. Likevel, årene hadde gått og karene hadde blitt eldre, middelaldrende faktisk, så noe mindre brutalitet var det i 2011, men den lumre atmosfæren og den underliggende voldelige melankolien var i behold.

Låtmaterialet kunne ikke konkurrere helt med det på de to første albumene. Det var et stykke mellom de store øyeblikkene, selv om de absolutt fantes. Den knallsterke Dirty Gore Whore, som tok for seg ungarske nonners utfordringer i det moderne samfunnet (kødda), var en umiddelbar klassiker, med herlige riff og en sjelden wha wha gitar. Det samme var den 11 minutter lange Sadistic Gratification, som inneholdt de mest melodiøse partiene fra denne gjengen noensinne, med slanke gitarløp over sakte marsjerende rytmer, mens Reiferts beske budskap ble hvisket frem over gjesteskriker Rakhel «The Sheep» Hartz-Alvarez fortvilte utbrudd. Disse to skled rett inn på en imaginær Autopsy greatest hits. Den Sabbath-aktige Sewn Into One og Bridges Of Bones, med sine akustiske gitarer, skilte seg også positivt ut. Det øvrige materialet holdt jevnt god kvalitet og selv om 65 minutter var en i overkant drøy dose, var Macabre Eternal et godt album som tålte gjentatt lytting.

Rating: 7,5/10