Ozzy Osbourne – Scream (Epic cd, 2011)

1)Let It Die; 2) Let Me Hear You Scream; 3) Soul Sucker; 4) Life Won’t Wait; 5) Diggin’ Me Down; 6) Crucify; 7) Fearless; 8) Time; 9) I Want It More; 10) Latimer’s Mercy; 11) I Love You All

Rekken Ozzmosis (1995) – Down To Earth (2001) – Under Cover (2005) – Black Rain (2007) var ikke mye å skryte av. Etter en downperiode på siste halvdel av åttitallet hadde Ozzy kommet tilbake med glimrende No More Tears i 1991. Dèt viste seg å være et blaff og da vi skrev 2010 måtte det konstateres at hans virkelig gode soloplater ble laget de tre første årene på åttitallet, samt ved den korte gjenoppstandelsen i 1991. Det var riktignok øyeblikk av storhet også på andre utgivelser, men de var mer å regne som enslige gullklumper blant store mengder gråstein.

Ozzy var avhengig av å ha gode krefter rundt seg for å få ut sitt beste. Han hadde hatt perfekte makkere i Tony Iommi i Black Sabbath på syttitallet og Randy Rhoades på starten av åttitallet. Bortsett fra disse to var de han hadde lent seg på i karrieren blandet kost. Det var synd, for mannen hadde storhet i seg, og må regnes som en av heavy metals største vokalister, mange svake album til tross.

Det var vel heller ikke mange som hadde de store forhåpningene til hans tiende studioalbum. Det viste det seg heller ikke å ha være særlig grunn til. Scream var nok et frusterende ujevnt album, i den etter hvert lange rekken av sådanne. Dessverre hadde Osbourne valgt å fortsette samarbeidet med produsent og låtskriver Kevin Churko, som må få sin del av skylden for at forgjengeren Black Rain var stusselige saker. Gitarist Zakk Wylde var byttet ut med den mindre navnjetne Gus G. Trommeslager Tommy Clufetos var også ny, mens Rob «Blasko» Nicholsen var med fra tidligere. Ozzy hadde ved flere anledninger samarbeidet med Rick Wakeman, både på syttitallet (Sabbath Bloody Sabbath) og på nittitallet (Ozzmosis).  Denne gangen hadde sønnen overtatt stafettpinnen; Adam Wakeman hadde spilt med livebandet til Ozzy i noen år, og var for første gang med i studio.

Endring av musikere betød ikke all verden. Det låt omtrent som sist, dog litt mindre utrert moderne denne gangen. Dèt var ingen ulempe. Ozzy sang som han alltid hadde gjort. Riktignok hadde han med årene fått et mindre register og slet med å nå de høyeste tonene, uten at det et øyeblikk var tvil om hvem som var på ferde.

Ozzy og Churcko hadde fått med seg Adam Wakeman på en del av låtskrivingen, uten at junior klarte å utgjøre særlig til forskjell. Sangene var som vanlig en miks av tunge rockere, noen ballader og noe midt i mellom. De fleste av rockelåtene var også denne gangen slitsomme, melodisvake øvelser, med sure, langdryge refrenger og fullstappet med generiske riff og «moderne» lydeffekter. Resulatet ble ofte sidrompa og trettende. Som sist var en ballade det mest vellykkede sporet; Time var søt og luftig, med det anslaget av The Beatles – hans favorittband – som Ozzy ofte hadde i sine ballader.

Life Won’t Wait vekslet mellom ballade og uptempo, og hadde også den x-faktoren Ozzy hadde i sine beste øyeblikk. Av rockelåtene stod Diggin’ Me Down seg best. Den hadde det klassiske Ozzy/Sabbath over seg, med temposkift og interessante detaljer.

Etter utgivelsen av Scream dro Ozzy på verdensturne, hvor han gjennomførte 93 konserter i USA, Sør-Amerika og Europa i løpet av ett år. Han var fortsatt en stor konsertattraksjon og vel verdt å se fra scenen.

Rating; 5,5/10