Anekdoten – Nucleus (Virtalevy cd, 1995)

1) Nucleus; 2) Harvest; 3) Book of Hours; 4) Raft; 5) Rubankh; 6) Here; 7) This Far from the Sky; 8) In Freedom

Anekdoten fikk velfortjent oppmerksomhet for debutalbumet Vemod i de «rette» kretsene, og var på god vei med karrieren allerede med det første albumet. Deres posisjon som en viktig viderefører av arven fra syttitallet ble sementert og forsterket da Nucleus fulgte i desember 1995, to år og tre måneder etter debuten. De hadde med andre ord tatt seg god tid, og det var ikke vanskelig å høre. For om Vemod var et vellykket og gjennomført album, var Nuclues en klassiker innen progressiv rock. Og da ikke bare den sene varianten av sjangeren, men også hensyntatt det som foregikk på syttitallet. Ja, det er store ord, men med album nummer to utviklet og perfeksjonerte Anekdoten musikken til et særpreget og eget uttrykk. Det var fortsatt betydelig inspirasjon fra King Crimson cirka 1974 – 75, men de som trakk frem det som en stor innvending tok rett og slett feil. Anekdoten etterlignet ikke, men utviklet en arv fra andre og brakte den videre. Onde tunger vil si at Anekdoten i 1995 overgikk det King Crimson drev med på samme tid; sistnevntes Thrak kom også ut det året, og flere mente at «moderskipets» utgivelse måtte finne seg å stille i skyggen av Nucleus. Det hadde de nok rett i, men det var ikke til hinder for at også Thrak var et meget godt album, og viste frem en gammel storhet med evne til å fornye seg.

Nucleus fulgte samme oppskrift som Vemod, med tunge gitarer, store mengder mellotron, strykere og Bergs milde røst. Berg ble aldri en stor vokalist, men stemmen hans passet utmerket inn i Anekdotens lydbilde, både i de kraftige låtene, hvor han ble en motvekt til det stramme drivet, og de rolige partiene, hvor han forsterket melankolien. Som sist varierte materialet mellom muskuløs rock og nesten-kontemplative ballader. Forskjellene fra debuten var dermed ikke først og fremst i stil, men i produksjon, låtmateriale, tone og utførelse var det endringer. Nucleus var mer og bedre i de fleste sammenhenger. Komposisjonene holdt jevnt over enda høyere kvalitet, de tunge låtene var strammet til ytterligere et hakk og de atmosfæriske balladene var mer forseggjorte. De syv låtene (det åttende, Raft var kun 39 sekunder langt), varte, med et unntak, mellom fem og ti minutter, men hadde alle så store melodiske kvaliteter og forseggjorte arrangementer at det aldri bli kjedelig lytting, tvert i mot. Albumets tone var preget av den samme melankolien som sist, men var samtidig mørkere, tristere og sintere. Da kvartetten dro til i de tyngre sporene var det med en større dose ilterhet enn sist. Det glimrende tittelsporet Rubankh og Harvest slapp seg begge ut det kaotiske i all sin metalliske energi, og kunne klassifiseres som progressiv metal, mer så enn symfonisk prog.

Andre steder fikk det symfoniske uttrykket dominere. Både Berg og Dahlberg trakterte mellotron, som fikk stor plass på Nucelus, noe som bidro til musikkens drømmende, marerittaktige karakter. Dahlbergs cello var tilstede, dog mindre dominerende denne gangen, men Anekdoten fikk hjelp av Helena Källander på fiolin, som sammen med cello og mellotron skapte unike stemninger i den lumre balladen Here og i den flytende, jazzinfluerte This Far From The Sky, som etter hvert gikk over i et gitarbasert, ondt driv. Noe av den samme vekslingen mellom det milde og kraftfulle fantes i platens lengste låt, den ti minutter lange Book Of Hours, som var et perfekt samvirke mellom det atmosfærisk flytende og aggressivt gitarbaserte.

Rating: 9/10