Robbie Robertson – Robbie Robertson (Geffen cd, 1987)

1) Fallen Angel; 2) Showdown at Big Sky; 3) Broken Arrow; 4) Sweet Fire of Love; 5) American Roulette; 6) Somewhere Down the Crazy River; 7) Hell’s Half Acre; 8) Sonny Got Caught in the Moonlight; 9) Testimony

Det var mer eller mindre stille i 11 år fra Robbie Robertson, etter at The Band sa takk for seg i 1978. I de påfølgende ti årene konsentrerte han seg om interessen for film, særlig gjennom et omfattende og langvarig samarbeid med Martin Scorsese. Han prøvde seg også som skuespiller i Carney, en film han også skrev musikken til sammen med Alex North. I samarbeidet med Scorsese var Robertsons rolle oftest musikalsk kurator, hvor han satte sammen musikk til filmene, og i mindre grad bidro med eget materiale. Noen spor ble det riktignok i løpet av første del av åttitallet, der han ved flere anledninger hadde med seg sine gamle kolleger Richard Manuel og Garth Hudson.

Robertson fikk stadig spørsmål om han ikke ville komme tilbake som plateartist. Hans vanligste svar var at han var usikker på om han hadde noe å si. Det var uvant for fans å vende seg til årevis uten nytt produkt fra favorittartistene. Robbie Robertson var, sammen med John Fogerty, ledende medlemmer i denne klubben. Fogerty hadde ikke rørt på seg 1975, men kom tilbake med nytt album i 1985. Centerfield kunne like gjerne vært utgitt i 1976, han holdt seg til røttene. Slik ble det ikke da Robbie Robertson omsider kom med ny plate høsten 1987.

I 1986 signerte Robertson en platekontrakt med Geffen Records og han begynte innspillingen av sitt første soloalbum sommeren samme år. Han fikk med seg landsmannen Daniel Lanois som produsent. Lanois hadde samarbeidet med blant andre Brian Eno, U2 og Peter Gabriel. Robertson hadde sikkert målsettinger med samarbeidet, for i tillegg til å produsere, satte Lanois Robertson i kontakt med U2 og Peter Gabriel. Han forlot mer eller mindre The Bands roots rock og americana. Det var ikke så overraskende. Robertson hadde alltid vært en søkende og nysgjerrig sjel. «Robbie Robertson» ble et moderne album, hvor han tok opp i seg de siste ti årenes utvikling i musikk og produksjon. Dèt kunne som kjent ende med pompøse, plastikk aktige katastrofer, men Lanois og Robertson leverte et sterkt album, med en moderne, men passende produksjon.

I The Band hadde Robertson vært dyktig til å skrive musikk tilpasset vokalistene i gruppen, enten det dreide seg om Manuel, Helm eller Danko, Han var klar over at hans egen stemme ikke var spesielt særpreget, og de låtene han sang i The Band kunne telles på èn hånd. Han engasjerte flere gjestevokalister, som krydret og smaksatte sangene bak egen vokal. Maria McKee (Lone Justice), Bono, Peter Gabriel, Sam Llanas og Kurt Neumann (Bodeans), Ivan Neville og Rick Danko bidro alle på platen. Bill Dillon (gitarer), Tony Levin (Chapman Stick) og Manu Katché (trommer) var de sentrale musikere, i tillegg til Robertson og Lanois. Garth Hudson, «professoren» i The Band, var også med.

Det meste av materialet ble spilt inn i The Village Recorder i Los Angeles, med noe arbeid i Bearsville Studios i nærheten av Woodstock. I tillegg tok Robertson turen til Irland, der Lanois og U2 spilte inn The Joshua Tree, og så en tur til Peter Gabriels hjemmestudio i England.

Gabriels signatur var tydelig på åpningssporet Fallen Angel, Robertson klagesang over Richard Manuel, som hadde tatt livet sitt året før. Gabriel sang harmonier, og arrangementet lå tett på de engelskmannen hadde brukt på sitt suksessalbum So. Selv Robertsons egen stemme la seg tett opp til Gabriels. Låten hadde mye av den samme stemningen og anslaget som Gabriels samarbeid med Joni Mitchell året etter, den like henrivende My Secret Place. Fallen Angel var en verdig hyllest til en tapt kamerat. Den satte også standarden for mye av lydbildet på platen; mye keyboard, myke basslinjer og Manu Katchés livlige trommespill.

Samarbeidet med Peter Gabriel var mer vellykket enn de to sporene med bidrag fra U2. Sweet Fire Of Love ble skrevet av U2 og Robertson i felleskap, hvor den fem minutter lange låten var editert ned fra 22 minutters improvisasjon basert på et riff fra Robertson. Resultatet ble veldig U2sk, og den kunne glidd inn på The Joshua Tree. Det fungerte for så vidt musikalsk, med solid energi, men var en litt snodig opplevelse; dette var da et Robbie-album? U2 var også hjertelig tilstede på den ramme funken i Testimony, som hadde blåserarrangement av selveste Gil Evans. Adam Clayton og Larry Mullen jr. la ned et herlig funkgroove, som sammen med blåserne løftet en middels låt til brukbare høyder.

Samarbeidene med U2 endte opp som albumets svakeste øyeblikk, uten at det på noe vis var spor det var nødvendig å hoppe over. Det var bare det at konkurransen fra de øvrige sangene var sylskarp. Robertson blandet ballader, poprock og tyngre rock til et sterkt hele, og var virkelig tilstede her og nå i 1987. Han var kanskje ikke den hippeste artisten lenger, men platen hans ble en av de undertegnede lyttet mest til det året.

Selv om hadde fjernet seg fra The Bands rootsmusikk, var Robertson fortsatt tekstmessig ofte i det mytiske Amerika. Den herlige poprockeren Showdown At Big Sky var et godt eksempel, med sjelfull sang fra Bodeans-vokalistene støtte. Sonny Got Caught In The Moonlight lå i samme stil, med inderlig, velkomponerte poprock. Robertson hadde ikke mistet låtskriverkloa, han hadde bare kvesset klørne for et nytt tiår.

Fallen Angel var ikke den eneste flotte balladen. Broken Arrow hadde også mye Peter Gabriel over seg, og var da også det andre samarbeidet med eks Genesis vokalisten. Det aller største høydepunktet var imidlertid Somewhere Down The Crazy River. Her snakkesang Robertson seg gjennom en skjebnetung historie, hvor han befant seg i sørstatene. Han lytter til Little Willie John, han frykter Madame X og voodoo. Sam Llanas bidro sterkt til magien med stemmen sin, har du hørt Sam glemmer du det aldri. Og kjøp nå for guds skyld de fire første Bodeans platene!

I den stramme, hardtslående American Roulette var Robbie tilbake i mystikken, med historier om de unge døde. James Dean, Elvis Presley og Marilyn Monroe fikk hvert sitt vers, og en saftig gitarsolo på kjøpet. Hell’s Half Acre hadde den samme tunge musikalske innpakningen, uten helt det samme melodiske løftet. Dèt ble kompensert med en krass tekst, der Robertsons forbitrelse over amerikanske urinnvåneres skjebne kom klart til uttrykk. Det var en skjebne han indirekte delte selv gjennom slekten sin.

«Robbie Robertson» ble godt mottatt av kritikerne, og gjorde det brukbart kommersielt, selv om tiden for besøk på toppen av listene var over. Han klarte 38. plass i USA og 23. plass i UK. Best gikk det faktisk i Norge, med en 5. plass.

Rating: 8/10