Cat Power – The Greatest (Matador cd, 2006)

1) The Greatest; 2) Living Proof; 3) Lived In Bars; 4) Could We; 5) Empty Shell; 6) Willie; 7) Where Is My Love; 8) The Moon; 9) Islands; 10) After It All; 11) Hate; 12) Love & Communication

På tross av en godt utviklet sceneskrekk og rykte om uforutsigbare konserter, fortsatte Cat Power å turnere. Hun gjennomførte mange konserter etter utgivelsen av You Are Free, og opptrådte i USA, Sør-Amerika, Australia og Europa. Hennes rykte som en uforutsigbar konsertbillett ble ikke mindre etter dette, hvor konsertene ofte inneholdt usammenhengende monologer, gjentatte starter på sanger og merkelige avbrytelser. Marshall utviklet etter sigende også et alkoholproblem i denne perioden. Alt dette var ikke til hinder for en stadig høyere kommersiell profil. Med You Are Free fikk hun sin første listeplassering i USA, riktignok med en beskjeden 105. plass på Billboard Topp 200, men likevel.

Hun spilte inn en film, Speaking for Trees, som kom ut på DVD sammen med en cd høsten 2004. Filmen var tatt opp ute i en skog, med Marshall alene med gitaren, fremførende nye og gamle sanger. Den medfølgende cd-en inneholdt kun èn sang, med tittel Willie Deadwilder, hvor hun fikk hjelp av M. Ward. Den var til gjengjeld 18 minutter lang.

Da Marshall skulle spille inne sitt neste album valgte hun å returnere til sørstatene, hvor hun vokste opp. Hun hadde spilt inn plate i Memphis også tidligere, tilbake i 1996, da hun benyttet seg av Easley Studios i forbindelse med innspillingen av What Would The Community Think. I 1996 hadde hun kun med seg et fåtall musikere. Mye var annerledes da det var klart for The Greatest. I mai 2005 entret hun Ardent Studios sammen med produsent Stuart Sikes og et knippe musikere som gikk under navnet The Memphis Rhythm Band. Denne gangen gikk Marshall for et stort oppsett, med et fire mann sterkt band i ryggen, i tillegg til blåsere og strykere. For kjennere av sørstatssoul var Teenie Hodges (gitar) og Leroy Hodges (bass) for legender å regne. Brødrene hadde vært sentrale i Al Greens og Ann Pebbles’ innspillinger på Hi Records på syttitallet, innspillinger som er en viktig del av historien om soul. Også resten av musikerne, inkludert Steve Potts, daværende trommeslager i Booker T. & The MGs, hadde cv-en i orden. The Greatest var første gangen Cat Power gikk for en storstilt innspilling, med mange musikere og brukbart med tid i studio.

Matador utstyrte omslaget med en beskjed om at det ikke var et samlealbum, på tross av tittelen. Tvert imot inneholdt platen 12 nye sanger. Denne gangen hadde Marshall søkt til røttene, til musikken hun vokste opp med. Det betød et knippe låter dynket i sørstatssoul og pop, gjort på sobert vis. The Greatest hadde et smakfullt lydbilde, som hverken var gammelmodig eller enerverende moderne. Det låt organisk surklende og var perfekt akkompagnement til Marshalls sang. Hun fremstod som en fullbåren soulsangerinne, med en sensualitet og «følelse» det ikke var noen hvite sangerinner som matchet i det nye årtusenet. Hun hadde forstått at soulsang ikke dreide seg om å brøle høyest mulig for å vise inderlighet (og dermed ende opp med å vise det motsatte). Hun hvisket, sluret og pirret; alltid nær og inderlig, uten å miste grepet om formidlingen, all tilbakeholdenhet til tross. Det var rett og slett en formidabel vokalprestasjon.

The Greatest var det «letteste» albumet Cat Power hadde laget så langt. Det var på ingen måte et jublende og gjennomført optimistisk album, men sol og frisk luft ble sluppet inn i større grad enn tidligere, og musikken ble virkelig en hyllest til røttene hennes. Sangene var fullendte, lett tilgjengelige og flott arrangert. Sørstatssoul er den dypeste musikken som finnes, emosjonelt sett, og Marshall gjorde ikke skam på tradisjonene.

Platen åpnet med tittelsporet, som var et av høydepunktene, med pianodrevet komp og flott melodi. Det fortsatte i samme stil på Living Proof, før det ble løftet enda høyere med den dype, sløye balladen Lived In Bars, med sober trompet og en Marshall på toppen av sitt virke. Og for et løft i stikket; om du ikke blir løftet tilbake til Memphis cirka 1972 da, vet ikke jeg hva som skal til. Could We og (særlig) Empty Shell var countrysoul god som noen, mens Willie var en nedkortet versjon av den 18 minutter lange Willie Deadwilder fra Speaking For Trees.

Noen av sporene midtveis slet litt med å holde samme intensitet, selv om det aldri var i nærheten av å være annet enn givende lytting. Og mot slutten løftet nivået seg igjen. Islands var nok et stykke vakker soulmusikk, denne gangen med pedal steel. Hate var en retur til tidligere tiders Cat Power, med Marshall alene med en elektrisk gitar. Det fungerte godt, og minnet lytteren på at hun fortsatt behersket den enkleste formen. Love & Communication avsluttet The Greatest på en framifrå måte, med et huskende komp, elektrisk piano, strykere og en sår Marshall. Bedre ble det knapt i 2006.

The Greatest var Marshalls mest tilgjengelige album så langt og ble hennes kommersielle gjennombrudd. Platen solgte til 34. plass i USA og fikk listeplasseringer i en andre rekke land.

Rating: 8,5/10