Autopsy – Shitfun (Peaceville cd, 1995)

1) Deathmask; 2) Humiliate Your Corpse; 3) Fuckdog; 4) Praise the Children; 5) The Birthing; 6) Shiteater; 7) Formaldehigh; 8) I Sodomize Your Corpse; 9) Geek; 10) Brain Damage; 11) Blood Orgy; 12) No More Hate; 13) Grave Violaters; 14) Maim Rape Kill Maim; 15) I Shit on Your Grave; 16) An End to the Misery; 17) The 24 Public Mutilations; 18) Bathe in Fire; 19) Bowel Ripper; 20) Burnt to a Fuck; 21) Excremental Ecstasy

Da Shitfun kom ut i september 1995 var Autopsy allerede historie. Chris Reifert og Danny Coralles etablerte Abscess i 1994 og konsentrerte seg fra da av om det prosjektet. I august 1995 kom gruppens første utgivelse som var allment tilgjengelig. Urine Junkies inneholdt låter fra tre demoer de hadde spilt inn i 1994. Abscess’ første offisielle album, Seminal Vampires and Maggot Men, kom ut høsten 1996. Reifert og Coralles nye prosjekt var orientert mot punk og grindcore, med et dryss av death metal.

Shitfun, Autopsys svanesang, ble spilt inn i løpet av ti dager i november og desember 1994. Da hadde medlemmene for lengst bestemt seg for å oppløse gruppen. Den beslutningen ble tatt allerede i 1993, etter en mislykket turne i hjemlandet. De hadde imidlertid mye materiale de ikke hadde gjort noe med og ble enige om å spille inn i et siste album før de sa takk for seg. Autopsy gjenoppsto med tiden, men den skjedde først mange år senere.

Shitfun, med sitt ubegripelig smakløse omslag, med bilde av en person med en bæsj mellom tennene, var det svakeste albumet Autopsy ga ut noensinne. Platen ble enten oversett eller slaktet av musikkpressen. I 1995 var det At The Gates, Ulver, Dissection, Faith No More, Death og Paradise Lost som dominerte årslistene over beste metalalbum. Dette var artister som hadde tatt musikken i nye og/eller forseggjorte retninger. Autopsy på sin side leverte sitt mest «degenerte» og punk-baserte album så langt, milevis unna gjeldende trender. Dèt skulle de ha kred for, men det betød ikke at Shitfun var et godt album.

Reifert, Coralles og Cutler, med hjelp på bass på noen spor, dro til med 21 låter og en samlet spilletid på en snau time. Det ble en voldsom dose. Uttrykket var som nevnt mer punk- og sludge enn noensinne, mens Reifert spyttet ut de slibrige tekstene (som holdt seg til samme nedrige innhold som tidligere) med grov, brumlende røst eller ukontrollerte vræl. Han gjorde ikke samme inntrykk som tidligere. Nå låt han lei og kjei. Dèt var muligens meningen, men sammen med et låtmateriale som ofte var bleke kopier av tidligere bravader, ble det langdryg lytting. Mye av materialet vrei seg fremover som en halvdød slange, hvor doom- og punktempo gikk om hverandre, uten at intensiteten ble tilstrekkelig til å engasjere. Produksjonen var lummer og innestengt, og uansett hvor høyt volum man lyttet på ble effekten litt puslete. Shitfun var vanskelig å engasjere seg i, og best utbytte fikk man ved utvalgt lytting til de beste låtene, som Humiliate Your Corpse, Praise the Children og Blood Orgy, og elegant se bort fra det overflødige materialet; men uansett kunne ikke Shitfun anbefales, i motsetning til sine tre forgjengere.

Rating: 5/10