Pearl Jam – No Code (Epic cd, 1996)

1) Sometimes; 2) Hail, Hail; 3) Who You Are; 4) In My Tree; 5) Smile; 6) Off He Goes; 7) Habit; 8) Red Mosquito; 9) Lukin; 10) Present Tense; 11) Mankind; 12) I’m Open; 13) Around the Bend

Pearl Jam fortsatte å være et stort band, men det var ikke tvil om at kampen mot Ticketmaster kostet dyrt. De nektet å opptre på arenaer som brukte det dominerende selskapet til salg av konsertbilletter, noe som førte til at det ble lite turnévirksomhet i USA i kjølvannet av Vitalogy og No Code. Konsertene deres var kjent for å være nærmest religiøse opplevelser for fansen og hadde betydd mye for posisjonen deres. Det hjalp heller ikke at de hadde lagt bort arenarock-taktene fra tidlig i karrieren, til fordel for en kombinasjon av punkinspirert hardrock, svale ballader og flagrende eksperimenter. I sum betydde dette at platene deres solgte mindre enn før. Ten solgte til 13 ganger platina i USA, Vs. til sju og Vitalogy til fem ganger. No Code måtte nøye seg med én platinaplate. Albumet gikk, i likhet med forgjengerne, til førsteplass, men salget dabbet av langt raskere enn tidligere. Det var på ingen måte synd på gjengen, som sikkert hadde tjent mer penger enn de kunne bruke opp, men historien sa en del om konsekvensene av å utfordre strukturene i musikkbransjen, og hva det kostet å utfordre publikum. Situasjonen skapte også problemer innad, der særlig Jeff Ament var lei av Vedders forsøk på kreativ kontroll.

Før innspillingen av album nummer fire rakk de å samarbeide med Neil Young. De kompet canadieren på albumet Mirror Ball, og resultatet var typisk uvøren Young-rock, der Pearl Jam gjorde mye av den samme jobben som Crazy Horse når Young skrudde forsterkerne opp til 11.

I likhet med Vitalogy ble No Code til i pauser i turnéprogrammet, som omfattet mye mer enn USA. De fortsatte samarbeidet med produsent Brendan O’Brien og begynte innspillingene i Chicago sommeren 1995, fortsatte med en uke i New Orleans på høsten og avsluttet hjemme i Seattle i løpet av første halvår 1996. Om det var de mange studioene og den oppstykkede prosessen som gjorde at No Code opplevdes litt fragmentert, skal ikke sies sikkert, men platen hadde ikke den samme helheten som Ten og Vs. hadde. De samme tendensene var å finne på Vitalogy, som også ble spilt inn over en lengre periode og på flere steder. Vitalogy var da også den platen No Code hadde mest til felles med. Denne gangen var det ingen av de mest utflippede eksperimentene fra sist, men de strakte seg likevel godt ut stilmessig. De kombinerte kjapp og intens hardrock, ballader, som det var flest av, og sanger med innslag av verdensmusikk, først og fremst fra urbefolkningen på deres eget kontinent. No Code var den første platen der trommeslager Jack Irons var med fra starten av, og han gjorde godt fra seg. Spillet hans ga kvintetten en ny dimensjon. Han var like god til å piske de andre fremover i de kjappe rockerne som til å skape passende rytmisk atmosfære i balladene.

Vedder skrev en godnattsang til Irons’ datter i Around The Bend og beskrev en vanskelig situasjon med en stalker i Lukin, men først og fremst var tekstene refleksjoner rundt det å bli voksen, det vil si, i Pearl Jams univers, å nærme seg 30 år. Vedder var ingen dårlig tekstforfatter og var jevnt over interessant å lytte til, særlig når han klarte å unngå å bli for direkte. Selv om han aldri ble noen ny Dylan. Men det var det jo heller aldri noen andre som ble.

Totalt sett ble No Code det fjerde gode albumet på rad fra Pearl Jam, men samtidig det svakeste så langt. Det var lengre mellom de virkelig sterke sangene, og det fantes øyeblikk der det var vanskelig å holde interessen oppe, som i baktunge Red Mosquito og atmosfæriske I’m Open. Deler av platen bar preg av at låtene mer eller mindre var blitt jammet frem og deretter spilt inn raskt, uten særlig bearbeiding. Samtidig var det herlige øyeblikk å finne, som den kontante rockeren Hail, Hail, den lumre åpningen med Sometimes og Who You Are, med glimrende trommespill fra Irons og platens beste melodier. Dessuten var Vedder fortsatt en formidabel sanger, og Pearl Jam et fenomenalt rockeband. Nærlytting med hodetelefoner ga næring til tanken om at Gossard og McCready var bransjens beste gitarduo på nittitallet, mens Jeff Aments vekselvis melodiøse og muskuløse basspill stod utmerket til Irons’ trommer.

Rating: 7,5/10