The Fall – Live At The Witch Trails (Step Forward LP, 1979)

1) Frightened; 2) Crap Rap 2/Like to Blow; 3) Rebellious Jukebox; 4) No Xmas for John Quays; 5) Mother-Sister!; 6) Industrial Estate; 7) Underground Medecin; 8) Two Steps Back; 9) Live at the Witch Trials; 10) Futures and Pasts; 11) Music Scene

Da Mark E. Smith døde i januar 2018, 60 år gammel, mistet England en av sine virkelige store. Smith var mannen bak The Fall, bandet som holdt det gående fra 1976 og helt frem til han gikk bort. I løpet av de 42 årene så bandet et usannsynlig antall medlemmer komme og gå, men som Smith slo fast i et legendarisk utsagn: Om det så bare var han selv på vokal og bestemor på bongos, var det fortsatt The Fall.

Mark E. Smith kunne skremme vannet av både musikere, fans og journalister. Men han var også en visjonær og intellektuell kunstner, som skapte et helt eget univers gjennom tekstene sine og musikken til The Fall. Bandet var like unikt og særegent som både Captain Beefheart, The Residents og Can. Både Can og kapteinen var blant Smiths viktigste inspirasjonskilder, sammen med andre artister i utkanten av musikkbransjens brede sti, som The Velvet Underground, Van der Graaf Generator, rockabilly og de forunderlige garasjerockerne i The Monks. The Fall var også et barn av punken og DIY-kulturen. Ut av alt dette kom en hissig rockemusikk som ikke lignet noe annet, ikke minst på grunn av Smiths tilnærmede snakkesang, der han spyttet ut kryptiske tekster med nord-engelsk fandenivoldskhet. Smith var en belest mann. Lyrikken hans tok opp i seg arbeiderklassens opprørskhet, med giftige angrep på det britiske klassesamfunnet, iblandet selvmytologisering (We Are The Fall!) og utlevering av personlige demoner. Da reisen var over ved inngangen til 2018, stod det igjen en enorm katalog, med 32 studioalbum og nærmere 100 konsert- og samlealbum.

The Fall ble stiftet i Prestwich utenfor Manchester, i 1976. De forsøkte seg med forskjellige navn, før de landet på The Fall. Navnet hentet de fra en roman av Albert Camus, utgitt i 1957, samme år som Smith ble født. De platedebuterte i august 1978 med EP-en Bingo-Master’s Break-Out! som inneholdt tre låter. Både tittelsporet, Psycho Mafia og Repetition stod seg godt i det begivenhetsrike musikkåret 1978 og gjorde det klart at en ny sterk stemme var på vei i britisk rock. Repetition («We believe In Repetition») var en programerklæring. Mye av The Falls musikk de neste 40 årene bygde på repeterende rytmefigurer, som en DIY-utgave av Can. 

Allerede måneden etter debuten fulgte singelen It’s The New Thing / Various Times, som bekreftet det lovende inntrykket. På dette tidspunktet var The Fall allerede blitt oppdaget av BBC-legenden John Peel, som spilte inn en session med dem15. juni 1978, altså før de debuterte på plate. Det sa mye om Peel, som helt frem til sin altfor tidlige død i 2004 regnet The Fall som et av sine definitive favorittband. Hans beskrivelse av dem som «always different, always the same» traff spikeren på hodet.

Besetningen på Peel Session, EP-en og singelen var den samme som spilte inn debutalbumet på tampen av 1978, med unntak av at Una Baines var ute. Bandet bestod da av Mark E. Smith (sang), Martin Bramah (gitar), Yvonne Pawlett (orgel), Tony Friel (bass) og Karl Burns (trommer). Smith skrev tekstene, mens Bramah var den viktigste samarbeidspartneren når det gjaldt låtskrivingen.

The Fall hadde opprinnelig satt av fem dager til innspilling og miksing av Live At The Witch Trials, som på tross av tittelen var et studioalbum. Smith var imidlertid syk de tre første dagene, slik at hele platen ble spilt inn på én dag, 15. desember 1978, og mikset dagen etter. Kvintetten var på ingen måte erfarne musikere, men de kjente låtene godt etter å ha spilt dem på konserter i nærmere halvannet år. Tre av sangene hadde også vært med på deres første Peel Session. The Fall fikk hjelp av Bob Sargeant som produsent. Han hadde først forsøkt seg som artist, uten særlig suksess, og konsentrerte seg derfor om produksjon. Han ble engasjert av John Peel, og gjennom arbeidet for BBC ble han en sentral skikkelse i den britiske postpunken. Han jobbet med artister som Joy Division, Gang of Four, Wire og The Ruts, før han fikk større kommersiell suksess utover åttitallet med blant andre The Beat og Haircut 100. Sargeant ga The Fall en overraskende klar og definert produksjon, et godt stykke unna flere av platene bandet senere ga ut, som hadde et langt grovere og mer rufsete lydbilde.

Produksjonen ødela på ingen måte Live At The Witch Trials. Smiths gneldrende vokal var perfekt plassert langt fremme i miksen. Burns’ trommespill var hypnotisk repeterende, med innlagte trommevirvler som ikke alltid traff helt, men som bidro til sjarmen i det småslurvete uttrykket. Pawletts orgel hadde en barnlig og enkel klang, som minnet om et Fisher-Price-lekepiano. Sjarmen i trommene og orgelet stod i kontrast til Friels bass og Bramahs stikkende, skjærende gitarspill, som hentet mye fra Tom Verlaine og Richard Lloyd i Television. Til sammen la de fire et gjentakende og rytmisk fundament for Smith, med låter der tekstene ble snakkesunget i versene, før låttitlene nærmest ble kjeftet ut om og om igjen i refrengene. The Fall lagde ikke lett tilgjengelige poplåter med fengende hooks, men de skapte likevel musikk som hektet og bandt lytteren gjennom det repeterende og skjærende dissonante, og selvsagt Smith selv.

Smiths tekster tok for seg rusmisbruk, personlige demoner, en vanskelig oppvekst og voksenlivets trivielle kjedsommelighet. Åpningssporet Frightened ble innledet med linjene:

Someone’s always on my tracks

In a dark room you see more than you think

I’m out of my place, got to get back

I sweated a lot, you could feel the violence,

På en plate med den ene glimrende avrivingen etter den andre satte linjene stemningen for albumet med en atmosfære av fare, redsel, elendighet og rus. 

I likhet med all senere musikk fra The Fall var det nødvendig å lytte nøye til Smiths tekster for å få fullt utbytte av musikken. Det tekstene formidlet hang tett sammen med formen og innholdet på låtene. Crap Rap/2/Like To Blow var selvrefererende (We are the Fall/Northern white crap that talks back) og (We Like To Blow). No Xmas For John Quays beskrev avhengighetens elendighet, mens Industrial Estate var et typisk (men likevel ikke) punk anthem med hatsk aggresjon overfor arbeidsgivere og industrisamfunnet.

Tittelsporet var kun 50 sekunder langt, der Smiths konstaterte at han var bedre enn deg og at han fortsatt trodde på rock & roll drømmen. Mon det. Fra tittelsporet gikk Live At The With Trails inn for landing med de to glimrende låtene Futures and Pasts og Music Scene, som begge pekte fremover mot de kommende platene fra The Fall. Særlig den åtte minutter lange Music Scene var et høydepunkt, som en anmelder karakteriserte som om Captain Beefheart jammet med Bonzo Dog Band. Det var en like god beskrivelse som noe annet.

Rating: 8/10